Foto: IOM
Justisminister Emilie Enger Mehl svarte den 10.01.22 på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Grete Wold. Spørsmålet gjaldt vurderingen av barnets beste i saker der barn står i fare for å skilles fra foreldrene sine i utvisningssaker. Justisministeren svarte blant annet at «[…] barnets beste etter barnekonvensjonen skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn» og at regjeringen ønsker å sikre «[…] at det gjøres konkrete og individuelle vurderinger av hensynet til barnets beste i hver enkelt sak.»
Mange generelle formuleringer
På papiret ser det kanskje flott ut. Det snakkes om menneskerettigheter og barnekonvensjonen, og at det skal sikres forsvarlige og samvittighetsfulle avveininger i vurderingen av barnets beste. Problemet er at situasjonen i realiteten er helt annerledes enn den justisministeren her beskriver.
I jobben min leser jeg daglig vedtak fra Utlendingsdirektoratet. Der barnets beste skal vurderes, kommer de ofte med generelle formuleringer som at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker. Likevel kan de finne andre hensyn mer tungtveiende i den konkrete saken. Dette er et greit utgangspunkt, så lenge UDI faktisk foretar en vurdering av den enkelte sak, og legger tilstrekkelig vekt på barnets beste – i tråd med både Grunnloven og barnekonvensjonen.
Må stilles høyere krav til vurderinger
Men hva sier så UDI om den konkrete saken som ligger foran dem på skrivebordet når det skal gjøres en konkret vurdering? Vurderer de det individuelle barnet? Hvor godt og nært forhold det er mellom forelder og barn? Nei. Som regel konstateres det, kort og enkelt, at «det foreligger ikke opplysninger i saken som tilsier at barnet vil bli utsatt for en belastning utover det vanlige ved en utvisning», eller en lignende formulering.
Vi kan ikke akseptere at barn skilles fra deres foreldre på grunnlag av overfladiske og generelle vurderinger
Dette er ikke holdbart. I alt for stor grad blir barns rett til familieliv berørt av foreldrenes utvisningsvedtak. Ofte er barna født i Norge, eller har bodd her i store deler av sin barndom og oppvekst. Mange barn er i tillegg norske statsborgere, og det kan derfor ikke forventes at de skal forlate Norge sammen med den utviste forelderen. Foreldrenes utvisningsvedtak blir i realiteten en straff for barna. Dersom UDI mener at det er grunnlag for å utvise, må det derfor stilles langt høyere krav til en nøyaktige og konkrete vurderinger.
Saker som dette har enorm betydning for barn som risikerer å miste sine nærmeste omsorgspersoner, og derfor må det gjøres grundigere vurderinger i disse sakene. Når vurderingen av barnets beste gjøres i én setning er det umulig å vite – og ettergå – om UDI har gjennomført en tilstrekkelig god vurdering av barnets beste.
Barn skilles fra foreldre basert på overfladiske vurderinger
Og hva ligger egentlig i formuleringen om at et barn ikke vil bli utsatt for belastninger utover det vanlige ved utvisning av en forelder? Er dette en begrunnelse vi i det hele tatt kan akseptere når det er snakk om å adskille et barn fra sin mor eller far? Finnes det alternative «straffemåter» som foreldrene kan ilegges, og som ikke vil berøre barna i like stor grad? Utvisningssaker, særlig der barn er berørt, er ofte svært krevende saker, og det må derfor stilles langt høyere krav til begrunnelsen for å kunne konkludere med utvisning.
Det holder ikke at vi har lover om rettighetene våre dersom disse rettighetene ikke overholdes i praksis. Det er UDI som skal forvalte reglene som er vedtatt på Stortinget, og derfor må praksisen gjennomgås. Regjeringen må sørge for at vedtakene som treffes er i tråd med lovene som er gitt, og at barns rettigheter overholdes. Vi kan ikke akseptere at barn skilles fra deres foreldre på grunnlag av overfladiske og generelle vurderinger.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
