«Begrepet norsk, har både en objektiv og en subjektiv del. Den objektive er at man er norsk statsborger. Den subjektive er om du føler deg norsk», skriver artikkelforfatteren.
Foto: Annie E. Casey Foundation
Det er viktig å ta diskusjonen om hva som skal til for å skape et felles vi, på toppen av all pluralismen som blomstrer i vårt samfunn, skriver Sylo Taraku i dette innlegget.
404Shares

Jeg håper debatten Fawad Ashraf har sparket i gang, viser behovet for et mer inkluderende «felles vi» i Norge.

Alle trenger trygge identiteter

I kommentaren «Norsk nok for de svina?» setter debattredaktøren Fawad Ashraf ord på et velkjent identitetsproblem blant folk med minoritetsbakgrunn i Norge. Det er beintøft å befinne seg i krysspresset mellom to kulturer. Man kan falle mellom to stoler og er ikke god nok i noen av verdenene. Ashraf har opplevd ekskluderende kommentarer, som har fått ham til å miste «lysten til å kjempe» for å bli akseptert som norsk. Løsning? Å slutte å identifisere seg som norsk, og slik bli befridd fra andres forventninger. 

Som mange andre med minoritetsbakgrunn, kan også jeg kjenne meg igjen i følelsen. Ubehaget av å bli fremmedgjort i sitt eget land er sikkert enda sterkere blant dem som er født her, enn meg som kom hit som innvandrer. Løsningen Ashraf har valgt kan være en god løsning for ham, og sikkert mange andre. Vi trenger alle trygge identiteter. Men når jeg er kritisk til utspillet, så er det av tre grunner:

Trenger gode forbilder

For det første er jeg kritisk til signalet det sender til ressurssvake barn av innvandrere. Det er de unge med lav sosioøkonomisk bakgrunn som har mest å tape på en fortelling om at man aldri passer inn, at man som minoritet aldri er god nok for «de svina», så det er ikke vits i å prøve en gang. Hvis selv en vellykket redaktør føler seg såpass ekskludert at han slutter å identifisere seg som norsk, så er det ikke mye håp for de unge. 

Virkeligheten er heldigvis ikke så mørkt. Det norske samfunnet er blitt mye mer inkluderende. Dette ser vi i data for nordmenns holdninger til innvandrere, som blir stadig mer positive. Det er også slående hvor normalt det er blitt å se personer med minoritetsbakgrunn i fremstående posisjoner i samfunnet – i alt fra kulturlivet til politikken. Begrepet «norsk» er også blitt mye romsligere og inkluderende de siste tiårene. 

Selvfølgelig kan dette være en fattig trøst for de som har falt utenfor, og som møter barrierer i det norske samfunnet. Nettopp derfor trenger de gode forbilder som viser at det er mulig å lykkes i det norske samfunnet. 

Ikke bare minoriteter som kan føle seg fremmedgjorte

For det andre er jeg bekymret over signalet Ashrafs budskap sender til majoritetssamfunnet. Hans tekst er ikke bare selvsentrert, men signaliserer også ensidige forventninger til etniske nordmenn. Det er som om han sier «nordmenn har ikke vært inkluderende nok overfor meg, ergo definerer jeg meg ut av det norske». 

En etnisk nordmann skrev følgende på min Facebook-vegg: «Vi som ikke tenker og oppfører oss som svin ønsker også å bli hørt. Vi vil ikke at det norske sosiale og politiske fellesskapet skal defineres av kulturelle sjåvinister.» 

En annen skriver til meg på messenger: «Hva med sorgen mine besteforeldre opplever over å ikke kjenne seg igjen og ikke føle seg hjemme i sin egen barndomsbydel?»

Man kan fint leve med flere identiteter og tilknytninger samtidig

Det norske samfunnet har forandret seg raskt de siste 50 årene. Mange kan føle at det trygge og det kjente går i oppløsning. At fellesskapet forvitrer. Etniske nordmenn kan også ha negative erfaringer i møte med folk med innvandrerbakgrunn. Det er med andre ord ikke bare minoriteter som kan føle seg fremmedgjorte i eget samfunn. 

Norskhetsbegrepet kan utvides

Spenningene i våre mangfoldige samfunn kan utnyttes av ytterliggående krefter, både blant minoriteter og majoritetsbefolkningen. De kan tilby trygge og altoverskyggende rene identiteter, som manifesterer seg i form av religiøs fanatisme eller etnonasjonalisme. 

For at de ikke skal lykkes med det, må vi andre vise at det er mulig å få mangfoldet til å fungere. Gjennom gjensidige tilpasninger. Det innebærer også en diskusjon om hva som skal til for å skape et felles vi på toppen av all den pluralismen, som blomstrer i vårt samfunn. 

Begrepet norsk, har både en objektiv del og en subjektiv del. Den objektive er at man er norsk statsborger. Du har et dokument som viser at din nasjonalitet er norsk. Den subjektive er om du føler deg norsk. Eller om du oppfattes som norsk. Så fort norskhet assosieres med etnisitet og kultur, så blir alt mye mer komplisert. Akademiske diskusjoner om det norske begrepet er for spesielt interesserte. Det avgjørende for folk flest er tilhørighetsfølelsen. 

Du kan ikke stille krav om at noen skal føle seg norsk. Men vi må skape et trygt og inkluderende samfunn som gjør at vi kan identifisere oss med hverandre, som et fellesskap under en nasjonal ramme, uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn. Dette er et ansvar som påhviler oss alle, ikke bare etniske nordmenn. Så i stedet for å melde seg ut, så bør vi heller prøve å gjøre det nasjonale norske begrepet mer inkluderende, slik at også minoriteter kan passe inn, uten å måtte gi avkall på sin bakgrunn. 

Styrke samholdet – minske fremmedfølelsen

For det tredje skaper Ashrafs tekst en falsk dikotomi mellom norsk og ikke-norsk. Det er ikke enten-eller. Det er viktig igjen å signalisere til ungdom at det er helt ok å ha sammensatte identiteter. Man trenger ikke å vrake det norske, slik Ashraf gjorde. Man kan fint leve med flere identiteter og tilknytninger samtidig. Man kan være både norsk og pakistansk, tyrkisk, bosnisk og så videre. Det er blitt vanligere med transnasjonale identiteter, og det er ingen trussel mot integrering og samhold. Så lenge vi også jobber for at det skal være noe felles som binder oss sammen. 

Det er ikke nok med bare formaliserte rettigheter og plikter for å skape et sterkt fellesskap. Solidaritet forutsetter også noe dypere. Det forutsetter nettopp noe subjektivt som har med følelser å gjøre, og ikke bare med ting og formaliteter. Når våre idrettshelter vinner medalje i OL i Beijing, så vifter de ikke med det norske passet i hånda, men de synger nasjonalsangen med tårer i øyne. 

I Kina prøver myndighetene også å skape samhold. Men det gjør de med tvang. Regimet sender folk fra den muslimske uigur-minoriteten på omskoleringsleire. I liberale demokratier derimot, prøver vi å løse konflikter gjennom debatt og dialog. Sterk polarisering kan svekke våre demokratier, noe vi har sett i USA. Den norske velferdsstaten kjennetegnes av sterk tillit og sterkt samhold. Dette må vi ta vare på. 

Selv i vår velferdsstat er det stadig folk som faller utenfor. Mange opplever at de ikke passer inn, uavhengig om de er minoriteter eller etniske nordmenn. Avisredaktører er jeg minst bekymret for. Men jeg håper at debatten Fawad Ashraf har skapt fører til noe positivt. At vi erkjenner at vi må skape forståelse, styrke samholdet og minske fremmedfølelsen blant både minoriteter og etniske nordmenn, i møte med stadig mer mangfoldig og komplekst samfunn.

Det er naivt å tro at vi kan ta vare på demokratiet og velferdsstaten uten et felles vi. Det er også naivt å ta den høye tilliten vi har for gitt. Det finnes mange nasjonalstater i verden, men det er relativt få som lykkes som velferdsstater. Vi trenger derfor en følelse av solidaritet og samhørighet for å sikre videre oppslutning om velferdsstaten og vårt demokratiske fellesskap.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.