I sin siste bok skriver Torunn Arntsen Sajjad blant annet om forsikring – et tankevekkende fenomen i brytningen mellom de som sitter på ressurser og de som ikke gjør det.
Foto: Privat
Den viktigste forsikringen pakistanere har, er egen familie og slekt. Hvilken slekt en er født inn i, avgjør mulighetene en har når noe uforutsett skjer, skriver Torunn Arntsen Sajjad i dette innlegget. 
85Shares

Jeg møter stadig mennesker som ikke har reiseforsikring. Vi betaler vår med glede, og takker vårt forsikringsselskap som nylig betalte medisinsk behandling og fikk min mann trygt hjem til Norge med ambulansefly etter sykehusinnleggelse i Pakistan. Der dør mange av det som rammet mannen min, fordi de ikke har råd til medisinsk behandling. Det skriver jeg om i min nyeste bok om Pakistan: Tandooristan. Fortellinger fra et overopphetet land. (Frekk Forlag 2021)  

Forsikringer

Da mannen min kom til Norge fra Pakistan for mange år siden, lærte jeg ham om viktigheten av å ha reiseforsikring. Det koster småpenger for de fleste i Norge, men har en ikke forsikring, kan det få store konsekvenser. 

Da jeg begynte å reise til Pakistan på midten av 1980-tallet, var forsikringer ikke vanlig. I dag er det mange av dem som nordmenn flest får kontakt med på besøk i landet, som har forsikret både seg selv, huset og bilene sine. Men forsikringer er ikke for folk flest; folk flest har mer enn nok med å skaffe mat til dagen i dag, og de møter få fra Norge. Skulle noen av dem, som faktisk tilhører majoriteten og er de minst privilegerte i samfunnet, få arbeid i et annet land, kreves det helseforsikring for å kunne sette seg på flyet ut av landet. Det er den forsikringen folk kjenner til. 

Den viktigste forsikringen pakistanere har, er sin egen familie og slekt. Hvilken slekt en er født inn i, avgjør mulighetene en har til utdanning, arbeid og økonomisk trygghet når noe skjer.     

Utenlandstur med komplikasjoner

Da mannen min ble akutt syk andre dagen i ferien, dro han først til et privat sykehus som familien bruker i byen med ca. 300 000 innbyggere og ble undersøkt. Det ble tatt blodprøver og røntgen. Prisen var tilsvarende fire månedslønninger for paramedisinsk personell fra det samme sykehuset eller for en fabrikkarbeider. 

Da mannen min spurte hva som feilte han, svarte legen: «Det trenger du ikke å vite», etterfulgt av instruksjon om intravenøs hjemmebehandling i fem døgn, som en sykepleiernabo hjalp han med. Mannen min trodde at han hadde lungebetennelse og at han fikk antibiotika, men det viste seg å være feil. Han fikk smertestillende og ble veldig mye sykere før jeg etter et par dager så hvordan han så ut da vi snakket sammen på WhatsApp. 

Hadde min mann ikke hatt penger de første dagene, ville han ikke fått undersøkelser og behandling, og sannsynligvis vært borte for alltid.

Jeg ringte forsikringsselskapets alarmtelefon. De var behjelpelige i hele prosessen videre, som tok drøye to uker og bidro til at han ble fraktet hjem til et norsk sykehus i luftambulanse når situasjonen hadde stabilisert seg. Det tok nøyaktig 24 timer fra sykehus til sykehus, men tre mellomlandinger for å fylle drivstoff og bytte av pilot og lege. Det var legen som forsikringsselskapet har avtale med, som besluttet hjemtransporten, som ellers ikke ville vært mulig på lang tid. Konsekvenser av ikke å komme seg tilbake til Norge, kan bli store; en kan miste jobben når ferieukene er oppbrukt, og en kan miste rettigheter til sykmelding.    

Etter å ha snakket med alarmsentralen, kontaktet jeg en lege jeg kjenner i området hvor min mann var. Det viste seg at hun og mannen hennes hadde åpnet et sykehus, og at hennes mann kunne undersøke min dagen etter. Han ble lagt inn og fikk deretter antibiotika i store doser og intravenøs næring helt til han ankom Norge. Han fikk dessuten eget rom med bad og riktig medisinsk behandling av en svært dyktig lege. Det kunne ikke blitt bedre, men forsikringsselskapet forsøkte i begynnelsen å få han til å reise til en stor by flere timers reisevei. De har nemlig avtaler med private sykehus verden over, som ligger sentralt. Heldigvis lyttet de da jeg argumenterte for at han ikke kunne flyttes.    

Helsevesenet

En betydelig del av helsevesenet i Pakistan består av private aktører. Når en kommer på sykehus, vil en ved de aller fleste sykehusene, private som offentlige, ha behov for at familiemedlemmer eller venner er med. De bringer med seg mat til pasienten, vasker og steller, og går ut for å kjøpe medisiner, om ikke sykehuset selv har apotek. Har de det, går likevel ofte pårørende dit for å kjøpe det som pasienten trenger. Dessuten trengs rent laken, pute og varmt teppe om vinteren. De bidrar også med transport til andre sykehus og laboratorier, slik at prøver og undersøkelser som må gjøres annet sted, blir gjort. Dessuten bidrar de til at det er trygt å være pasient. Det var dette jeg argumenterte med overfor alarmsentralen, og at mannen min ikke ville kunne fått med seg noen til en by langt vekk. 

Pårørende trengs også for å kunne snakke med helsepersonell, noe mannen min ikke trengte fordi legen snakket med han. Jeg har tilbragt mye tid på sykehus og legekontorer gjennom mer enn 40 opphold i Pakistan. Selv om legene kan være svært dyktige, er det på ingen måte gitt at de vil kommunisere med pasientene. I boken min beskriver jeg denne kommunikasjonen, som at pasienter som bare kan punjabi og aldri har gått på skole, blir snakket til på engelsk. Eller at legen avviser enhver henvendelse fra en kvinnelig ektefelle når hun ber om å få vite hva hennes alvorlig syke mann lider av.

Jeg kjenner til mange som har solgt huset sitt når et familiemedlem har blitt alvorlig sykt eller har trengt en operasjon. Dør familiemedlemmet, sitter familien igjen på gata. Da mannen min forlot sykehuset, var regningen formidabel i en pakistansk sammenheng, unntatt for velstående, som altså utgjør en liten del av befolkningen. Selv en greit lønnet middelklassefamilie, ville hatt problemer med å betale en slik regning. 

Stort sett betales det ikke rett før pasienten reiser hjem eller dør, men fortløpende. Hadde min mann ikke hatt penger de første dagene, ville han ikke fått undersøkelser og behandling, og sannsynligvis vært borte for alltid. Når pasienter kommer til private akuttmottak, sjekkes det først ut om familien kan betale, men det står også frivillige klar fra organisasjoner som bidrar med innsamlede midler, om enn i liten skala. Er det fortsatt noen som ikke vil ha reiseforsikring?             

Våre kommentarer og analyser er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.