Kulturarrangementer virker samlende – dette er ikke tiden for å boykotte dem, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Damir Yusupov/The Bolshoi Theater
Bruk kultur og idrett til å skape inkludering. Det er fullt mulig å være imot krig i Ukraina og for inkludering av sportsutøvere samtidig, skriver Gabriëla Lukassen i dette innlegget. 
42Shares
Latest posts by Gabriëla Lukassen (see all)

Åpent brev til kultur- og idrettsledere

I bare få dager har en verden som allerede er blitt utsatt for mange uforutsette hendelser de siste årene, våknet til en enda hardere hverdag. I et smell kom det kaos, panikk, angst, blod, død og alle nyanser i mellom. Rammet er enkeltmennesket. Bare fordi det er omkranset av en grense. En grense, som er en svart linje på et kart med mange andre linjer. 

Det kunne ha vært hvilken som helst linje, men allikevel er det akkurat her, innenfor denne linjen, at folk dør. At folk må gripe tak i klær og mat, kanskje noen bilder, for så å springe unna et angrep på deres liv. Deres samboer. Deres foreldre. Deres barn.  

Til inspirasjon for ledere

Så sitter vi her, i andre enden, og vurderer i vår totale over-bevissthet at vi skal ekskludere. Ja, vi skal ekskludere kunstnere, idrettsutøvere, musikere, samarbeidspartnere, klassekamerater, foreldre som jobber i fabrikken, fordi vi synes det er nødvendig – at vi må ta stilling. At vi må ta et valg. 

Fordi vi er for at Ukraina ikke blir angrepet. Vi er for at frihet ikke kan bli tatt ifra oss i en fri verden med demokratiske prosesser. Vi er for at det ikke blir enda en eskalering i stor skala som. Historien har jo vist at dette ikke er bra for menneskeheten.

Men er vi da imot alt annet?

For noen uker siden ble de Olympiske lekene avsluttet med den olympiske presidenten Thomas Bach sine velvalgte ord:  

«I dette olympiske fellesskapet er vi alle like. Uansett hvordan vi ser ut, hvor vi kommer fra, eller hva vi tror på. Denne samlende kraften i De olympiske leker er sterkere enn kreftene som ønsker å splitte oss: dere gir fred en sjanse! Måtte de politiske lederne rundt om i verden bli inspirert av deres eksempel på solidaritet og fred. Vi er sterkere sammen.» 

Med fellesskapet som drivkraft

«Nå er det på tide å se fremover og fortelle en historie om hvor vi skal: 180 millioner av dere fra 45 land blir «vi», uansett hvor vi er», ble det sagt ved fjorårets Melodi Grand Prix. 

Den første dagen i det nye året sa dirigent Daniel Barenboim følgende om Nyttårskonserten med Wiener Philharmonikere:  

«Covid er ikke bare en medisinsk katastrofe, det er en humanitær katastrofe. Det er en katastrofe  som prøver å ta oss alle bort fra hverandre. Og jeg tror, hvis jeg får si det, vi bør alle hente lærdom fra dette fantastiske orkestersamfunnet, ikke bare fordi det er store musikere som blir til ett, men at de bruker fellesskapet sitt til å håndtere dette forferdelige viruset. La dette være et eksempel for menneskeheten.» 

Kultur og idrett mot segregering

Både idrett og kultur er de to brobyggere som vi mennesker pleier å forenes i. Arne Horten, leder i skiskytterforbundet, eller Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør i  Fædrelandsvennen, ser begge allikevel ingen sammenheng mellom idrett og kultur og fredsskapende arbeid. De sender russere og hviterussere hjem, eller oppfordrer til å kansellere det som for mange mennesker er arbeid i et felt som er så utsatt fra før. 

Dette fordi Horten og Blågestad er de som ønsker å ta ansvar  for noe de ikke bør ta ansvar for: det er ikke deres mandat å velge bort. Det er presis det motsatte de burde har gjort. Fordi kultur og idrett forbrørdrer. De virker mot segregering. 

Liten effekt på Putin

Når man en gang skal argumentere på direkte-TV med en beskjed som kan få så store konsekvenser for folkets tankesett, da er det mildt sagt helt utrolig at en journalist (Blågestad) ikke klarer å uttrykke seg bedre enn «…at alle type ulike sektorer skal være med å gi en beskjed til Kreml.» 

Som om disse boikottene kunne bli et reelt avtrykk i Putin sin strategi fremover. Helt på alvor. Det rammer ikke Russlands statsoverhode og dennes politikk, og det påvirker ikke økonomiske virkemidler å stanse Svanesjøens oppsetning i Kristiansand i mai, eller droppe noen skiskyttere på flyplassen rett før et renn. 

Putins fokus har trolig annet å bestille enn å tolke hva som egentlig ligger bak signalene fra Norges kultur- og idrettsverden. 

Kultur og idrett må lede an for inkludering

Vi er like populistiske i våre holdninger som vi gjerne beskylder andre for, når vi tagger ned biler med russiske skilt, når vi avbryter samarbeid med mennesker som har valgt et liv i Norge fordi Norge nettopp har en annet demokratisk modell, andre muligheter, andre visjoner om frihet, enn det landet de ble født i. 

Det er dette som skal forsvares globalt sett: at vi endelig kan slutte å bli tvunget til å ta  parti, fordi vi alle er samme parti, siden vi alle er enkeltmennesker i et eller annet fellesskap. 

La oss bare ikke sove. Dette er nok ansvar i seg selv. Men promoter ikke valg som utelukker dialog. Som tar bort muligheten for å  bygge opp. Dette har Norge tatt standpunkt til i 2011: «Hvis én mann kan vise så mye hat, tenk hvor  mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.» 

Kultur og Idrett må lede an som stolt fanebærer for fred ved å skryte av deres mulighet for det. La oss inkludere. For da får vi et rikt liv. I lag. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.