Trrusler og trakassering via meldinger og på nettet, overvåking og kontroll via mobiltelefon eller sosiale medier utgjør en voksende type vold vi bør ta på alvor, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Penn Today
Å arbeide mot vold i nære relasjoner er et kollektivt ansvar, skriver Avin Rostami i dette innlegget.
61Shares

I det som følger vil jeg gjerne invitere til debatt om hvorfor noen minoritetskvinner fortsatt velger å bli i voldelige relasjoner og hvordan vi kollektivt kan bidra til å endre dette. 

«Den moderne minoritetskvinnen»

Det er her passende å starte med å definere begrepet vold. Per Isdal (2000) bruker følgende definisjon: «Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.» Videre forklarer Isdal at to avgjørende elementer må være til stede for at en handling skal kunne defineres som voldelig:

  • Virksomt element: påføring av skade, smerte, frykt eller krenkelse.
  • Målrettet (funksjonelt) element: et forsøk på å påvirke eller styre atferden til et annet menneske.

I tillegg vil jeg selv gjerne gjøre rede for min definisjon av «den moderne minoritetskvinnen»: Hun er ung, har utdannelse og er vokst opp i Norge, deltar aktivt i arbeidslivet og har et aktivt sosialt liv. Jeg har selvfølgelig ingen rett til å sette noen i bås – denne definisjonen er min egen subjektive versjon. Jeg har allikevel et behov for å tydeliggjøre at jeg benytter meg av akkurat denne definisjonen for å kunne arbeide med denne tematikken i denne teksten og for å komme til kjernen.   

Fratas selvrespekt og verdighet

I de senere årene har jeg bygget opp et større nettverk av unge minoritetskvinner, både privat og gjennom jobb har jeg fått innsyn i mange ulike skjebner og liv. Det har ført til mange refleksjoner og indre samtaler som jeg gjerne vil dele med andre. 

For jeg har nådd et punkt der jeg ikke lenger blir overrasket over å høre de brutale realitetene mange unge minoritetskvinner forteller om. Realiteter som overgår alle grenser for urimelig behandling og av mennesker. Realiteter som svartner ens syn på likeverdighetsprinsippet som vi setter så høyt i Norge. Mørke sannheter som handler om grov vold over mange år. Sannheter som skjules bak vakre fasader og perfeksjon presentert på sosiale medier – men som spiser menneskets indre gnist og fratar dem livets kjerne: selvrespekten og verdigheten i å være menneske. 

Vold som er vanskelig å avdekke

Tilbake til voldsbegrepet. For å forstå hva vold er, er vi nødt til å forstå at vold ikke bare er en betegnelse på fysisk smerte, men et mye større begrep som også rommer krenkelse, psykisk smerte og all form for begrensning av ens frihet og selvstendighet som individ. 

Det er likevel lettere å påpeke og forstå fysisk, materiell og psykisk vold. Hvor fysisk vold defineres som en fysisk handling som skader, skremmer, krenker eller kontrollerer et annet menneske, mens psykisk vold involverer enhver form for atferd der en tar i bruk ord eller handling som skader, sårer, skremmer eller kontrollerer et annet menneske. Materiell vold er enhver form for atferd som er rettet mot gjenstander, som skader, skremmer, smerter eller krenker en annen person. Disse definisjonene er hentet fra tryggere.no.

Den formen for vold som ofte er vanskeligst å avdekke i et samliv er latent vold og seksuell vold. Latent vold henger sammen med fysisk eller psykisk vold. Det er en underliggende stemning som stammer fra opplevd vold i relasjoner. Volden er da til stede i kraft av sin mulighet, og den styrer andre mennesker ved at de blir vare på stemninger, stemmebruk.etc Den styres av frykten for at en form for vold skal gjenta seg. Slik går den som blir utsatt for volden alltid på tå og er var på at volden når som helst kan finne sted. Dette er ekstremt giftig for sinn og kropp, da kroppen konstant vil være i beredskap, og dette vil føre til kronisk indre stress og en rekke andre psykiske belastninger over tid. 

Den digitale volden

Stiftelsen Tryggere har en ganske så konkret definisjon på seksuell vold som jeg velger å gjengi her: «Enhver form for seksuelt motivert handling som smerter, skader, skremmer eller krenker et annet menneske. Dette kan være voldtekt eller voldtektsforsøk, sex uten samtykke f.eks. når en person er full eller sover, manipulering til seksuell handling man egentlig ikke har lyst til.» 

I den senere tiden har en annen type vold blir et større samfunnsproblem som har fått fatale følger i mange kollektivistiske samfunn, og det er digital vold. Med digitale voldelige handlinger menes ifølge tryggere.no blant annet trusler og trakassering via meldinger og på nettet, overvåking og kontroll via mobiltelefon eller sosiale medier. 

Risikerer å miste sosialt nettverk

Når definisjonene nå er på plass, hva gjør at unge minoritetskvinner velger å bli i de voldelige relasjonene? 

Gjennom kunnskap i befolkningen og kompetanseheving hos hjelpeapparatet kan vi arbeide med å forebygge vold i nære relasjoner.

Her skal nevnes at det ofte er flere form for vold som pågår samtidig og over lang tid. Og at det ofte starter med psykisk og materiell vold som kan gå over til fysisk og latent vold. Andre kan leve med økonomisk vold over tid uten å være klar over det. 

Hva gjør at kvinner som oppleves som suksessfulle, moderniserte og selvstendige velger å leve i slike voldelige relasjoner? Her er æreskultur samt det at vold i nære relasjoner ofte er tabubelagt begge viktige faktorer. Voldsofferet sitter gjerne igjen med skam og skyldfølelse. Skammen over å være i et forhold som smerter, som knekker individets selvrespekt og redselen for å snakke høyt om det. Noen har kanskje hørt «hva gjorde du?» Igjen blir ansvaret lagt tilbake på kvinnen. 

Videre, når en minoritetskvinner tar opp kampen vil det ikke være en kamp alene mot den som har utsatt vedkommende for vold, men også en kamp mot elitesamfunnet kvinnen er en del av. I mange tilfeller kan dette føre til at kvinnen blir skjøvet ut av fellesskapet. Dermed vil kvinnen sitte igjen med både skam og skyldfølelse, samt miste sin tilknytning til det sosiale nettverket som jo er viktig for individets identitet og tilhørighet. 

«Kvinnen er til for å betjene mannen»

Mangelen på kunnskap om hva vold er og ulike former for vold er blir ofte i seg selv en tilleggssmerte. Mange av kvinnene jeg kjenner, som har levd i voldelige forhold over tid, påpeker samme mønster i relasjonen mellom sine egne foreldre. Det sies jo at traumer går i arv, og det det samme gjelder både voldsutøvelse og mottakelse av vold. 

Mange minoritetsjenter vokser opp i hjem med utelukkende mannlige rollemodeller, hvor moren er underdanig og i all sin tid har levd i økonomisk og seksuell vold, og som verken har hatt krav på eller gjort krav på sine økonomiske rettigheter – og mannen har fått styre økonomien uforstyrret. Den seksuelle volden handler gjerne om at det er mannens seksuelle behov som har stått i sentrum. «Kvinnen er til for å betjene mannen» er et syn som dessverre fortsatt er svært vanlig i mange kulturer. Der er gjerne kvinnens seksualitet og begjær et ikke eksisterende tema. Kvinnen er til for å betjene mannens seksuelle behov og bære frem den oppvoksende slekt. 

Forebyggende arbeid er avgjørende

Og det er mange av dem som lever i voldelige relasjoner, både der det er snakk om fysisk, psykisk eller latent vold – eller en kombinasjon. Både jenter og gutter som vokser i hjem der dette er normen står i fare for å sitte igjen med en oppfatning av at det er dette som er det vanlige. Slik blir terskelen for å tåle og utøve vold mye høyere. 

Derfor er det viktig at vi som samfunn informerer og underviser om temaet vold allerede i barnehagen og grunnskolen. Vi bør ha intervensjoner som spesielt fokuserer på minoritetsgrupper hvor det statistisk sett forekommer mere vold. «Personer med utenlandsk bakgrunn er overrepresentert i partnerdrapssaker. Både som offer og som gjerningsperson», forteller MiRA-senteret. En av årsakene til vold, som ofte også er en foranledning for partnerdrap, er krigstraumer og andre traumer hos den som utøver volden. Dette er også en side ved denne debatten som vi må ta med oss i forebyggende arbeid. 

Jeg mener at vi bør kunne bli bedre til å opplyse og gi jenter og gutter kunnskap om vold og hvordan det påvirker relasjoner og skader individer som blir utsatt for det. Dette temaet må inn i undervisning allerede fra barndommen av.

Gjennom kunnskap i befolkningen og kompetanseheving hos hjelpeapparatet kan vi arbeide med å forebygge vold i nære relasjoner. Jeg påstår på ingen måte at vold ikke finnes blant etnisk norske: Dette er et samfunnsproblem som må tas på alvor, og som alle borgere vil ha glede av å ta et oppgjør med. 

Men vold i nære relasjoner er blitt normalisert i enkelte minoritetsmiljøer, og her har vi et felles ansvar for å ta et standpunkt, både som samfunn og som minoritetskvinner – slik at vi kan jobbe for en merkbar endring. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.