Ny fremstilling: Med denne illustrasjonen presenterte NRK Marta Norheims anmeldelse av "Jeg skulle si storm"-boken i august. Bilder av de tre redaktørene, fra venstre: Hanan Benammar, Pia Maria Roll og Sara Baban.
Foto: Faksimile: NRK
Høstens nye bok "Jeg skulle si storm" lever opp til navnet sitt. Det pågående dramaet rundt "Ways of Seeing" viser hvor ulikt det går an se vår tids utfordringer, skriver Dag Herbjørnsrud i denne analysen
276Shares

Utrop bringer her andre og siste akt av teksten som tar for seg prosessen mot teaterstykket ‘Ways of Seeing’ (WoS), som har tatt sitt navn etter en klassisk BBC-serie (1972) av den britiske kunstteoretikeren John Berger. Det maktkritiske ‘Ways of Seeing’-dramaet av Sara Baban, Hanan Benammar og Pia Maria Roll hadde premiere på Black Box 21. november 2018. Debatten og hendelsene i etterkant medførte at Frps justisminister måtte gå av i mars 2019. PST avslørte nemlig at hans samboer drev hærverk på deres hus og bil for å gi kunstnerne skylden, siden hun mislikte ‘Ways of Seeing’-stykket. Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud tar her også for seg mottagelsene av høstens bok av de tre kunstnerne, “Jeg skulle si storm. Boka om ‘Ways of Seeing’”(Oktober Forlag), samt nypremieren av stykket på Black Box teater 25.08. I første akt tok Herbjørnsrud for seg høstens påstander fra Ytringsfrihetskommisjonen, Sløseriombudsmannen, Nettavisen, Aftenposten og Klassekampen. Teksten nedenfor utgjør akt II. Akt I ble publisert den 15.09.2022 og kan leses her.

I helgen kom en ny omdreining i dramaet rundt Ways of Seeing. For en måned siden utkom nemlig boken Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing (Oktober Forlag). Og lørdag svarte Klassekampens anmelder Kaja Schjerven Mollerin på skribent Sverre Kundsens kritikk av avisens omtale av denne boken. Klassekampen-anmelderen skrev lørdag at Knudsen er et eksempel på «den forbløffende enøydheten i møte med utenforstående». Og at det i «boken var en ubehagelig understrøm av med-eller-mot».

Før så den ellers svært dyktige Schjerven Mollerin avslutter sitt svar slik: «Denne retthaverskheten har for meg lite å gjøre med kunstnerisk og intellektuell nysgjerrighet. Og den gjør det meningsløst å diskutere videre.»

Og dermed har Ways of Seeing-debatten krevd et nytt offer. Offeret nå er altså Diskusjonen i seg selv.

Men de siste fire års harde ord mot Sara Baban, Hanan Benammar og Pia Marie Roll i Klassekampen, Aftenposten og Nettavisen gjør at det er lett å glemme hvor ukontroversielt stykket også er, spesielt utenfor disse tre avisene. Riktignok har det vært en ubehagelig hovedstrøm av enøyde utspill mot de kvinnelige kunstnerne som kartla «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Men utenfor de norske kulturkrigsspaltene har det den siste måneden kommet en rekke balanserte og kyndige omtaler.

Les bare NRKs kritikknestor Marta Norheim anmeldelse av Jeg skulle si storm, under overskriften «Smertefullt viktig» (19.08.). I en sterk passasje innrømmer litteraturkritiker Norheim der at en del av mediekritikken i boken også rammer henne selv. For heller ikke hun sto opp mot stormflommen av løgner og usannheter som veltet over kunstnerne i perioden 2018-2022.

Og i sin NRK-anmeldelse svarer Norheim nå «eit rungande ja» på spørsmålet om Norge trenger denne boken. Hun mener Jeg skulle si storm bør bli pensum: «Det mest provoserande i stykket er nemleg ikkje husfasadane, men korleis Benammar og Baban får fram erfaringar av kor utsett ein kan kjenne seg også i eit trygt land som Noreg.» 

Et annet eksempel på kunnskap og selvrefleksjon får vi nå i det ledende litteraturtidsskriftet Vinduet. Der setter kritiker Tomine Sandal skapet på plass i teksten «Storm i et vannglass» (31.08.), som omtaler både teaterstykket og den nye boken. Sandal går i rette med både Aftenpostens Ingunn Økland og Klassekampens Schjerven Mollerin. Før hun konkluderer: «Det er beundringsverdig hvor støtt kunstnerne sto i denne stormen, og alarmerende at de ikke fikk en bredere og tydeligere oppbakking da det blåste som verst.»

Også mannlige kritikere lanserer nå nyskapende fortolkninger, som i den ellers noe kulturkonservative ukeavisen Dag og Tid (02.09.). Kritiker Rasmus Hungnes, tidligere redaktør for blant annet Scandinavian KUNSTforum, får der på godt vis frem at Ways of Seeing er «ein heilt unik musikal»:

«I klimaks av stykket er det umogeleg å motstå Babans medrivande og virtuose loop pedal-omgang med den intense dengbej-songstilen. Språkbarrierar vert oppløyste. Hanan Benammar speler fiolin, Djabbari dunkar på daf, ei tradisjonell rammetromme, tidlegare høgsterettsdomar Ketil Lund dronar i veg på eit uidentifisert belginstrument: Dette usannsynlege bandet vil eg gjerne sjå igjen (…)»

Gradvis synes altså medie- og kritikerpendelen å bevege seg over fra en følelsbasert hissighet til en mer kunstfaglig ettertenksomhet. 

Kunstnerisk møte: Scenekunstner Sara Baban møter pensjonert høyesterettsdommer Ketil Lund i rollen som seg selv. Foran det anonymiserte bildet av huset til en Resett-sympatisør. Foto: Fra “Jeg skulle si storm”.

Høyrevridde norske medier

Likevel: Det vil ta lang tid før balansen er gjenopprettet etter over 3000 mer eller mindre tendensiøse medieomtaler av Ways of Seeing-stykket de siste fire årene. Det norske ordskiftet er ennå preget av det falske narrativet fremmet etter premieren i 2018. Og den fortellingen handler om at det er justisminister Tor Mikkel Waras (Frp) samboer som er det «egentlige offeret», noe PR-byrået First House bisto med. Eller som det heter i Oslo tingrett-dommen (15.01.2021) mot eks-justisminister Waras samboer Laila Anita Bertheussen: «Loggene fra Messenger viser at Bertheussen tok kontakt med Ketil Lindseth i First House i desember 2018 med spørsmål om han kunne tipse VG om anmeldelsen.»

Lindseth har tidligere vært statssekretær for Arbeiderpartiet i Helsedepartementet og har sittet i AUFs sentralstyre. Det var altså et ganske tverrpolitisk komplott som ble igangsatt mot Ways of Seeing fra november 2018. Og før justisministerutnevnelsen hadde Wara arbeidet i flere år i nettopp dette lobbyfirmaet, First House. Så det var hans kolleger inntil helt nylig som nå ble spurt om å hjelpe hans samboer med å spre uriktige anklager mot tre uskyldige, kvinnelige kunstnere.

Utrolig nok lot også statsfinansierte NRK seg ukritisk bruke i denne velregisserte desinformasjonskampanjen. Statskanalen tok i bruk tips og bilder fra Frps statssekretær  Tybring-Gjedde, slik det kommer frem i dommen: «Bertheussen sendte deretter bilder av skrift på veggen, bilen og drivstofftanken til Ingvil Smines Tybring-Gjedde som videresendte til NRK.»

Så vil mange tenke: Men er ikke alle norske journalister venstrevridde, da? Slik det har stått i en rekke større aviser? Men svaret er nei. Den siste undersøkelsen av Stortingets presselosje viser at flere politiske journalister der har sympati for de borgerlige enn for de rødgrønne partiene: Høyre ble største parti, Venstre på en klar tredjeplass, blant de politiske journalistene på Løvebakken. Og 72 prosent av norske journalister generelt opplyser at Frp «fungerer best i forhold til media.»

I tillegg er spørsmålet om journalisters stemmegivning feil stilt: For det er den redaksjonelle plattformen til mediene som er det avgjørende, ikke hva en underordnet journalist måtte mene. Og alle de åtte største avisene i Norge er borgerlige – de støtter direkte eller indirekte en Solberg-regjering. Og hvis vi ser kun på nett-trafikk, kommer den største venstreorienterte avisen (Dagsavisen) helt nede på 21. plass. For Norge har ikke noen stor venstreorientert avis – i kontrast til for eksempel Danmark med Politiken og Sverige med Aftonbladet. I praksis har Norge dermed Vest-Europas mest høyreorienterte presse. [Utrop er partipolitisk nøytral, red. anm.]

En annen feilkilde for fremstillingen av det politiske tyngepunktet i norske medier er de årlige Respons-undersøkelsene av norske journalister. Analysefirmaet Respons har hvert år siden 1999 fått sine rapporter presentert av Nordiske Mediedager. Men rapporteringen er misvisende. Årsaken er at Respons kun spør fagorganiserte journalister, altså de som er medlem av Norsk Journalistlag (NJ). Og fagorganiserte er generelt mer venstreorienterte enn de ikke-fagorganiserte. Respons unnlater slik å stille spørsmål om de politiske holdningene til ikke-fagorganiserte journalister i for eksempel TV 2, NRK, Nettavisen, VG og Finansavisen.

Vi kan dermed forstå de tendensiøse vinklingene mot Ways of Seeing-forestillingen fra november 2018 som et utslag av hovednarrativet i den generelt høyrevridde pressen i Norge. Den maktkritikken som Baban, Benammar, Roll, Ketil Lund og Ali Djabbari presenterte i stykket, utfordrer nemlig det naturlige modus operandi for det siste tiårets høyreorienterte klikkmedier.

Mediedekning: Utdrag av mediedekningen. Ill: Fra boken.

Derfor blir antirasister syndebukker

De generelt høyrevridde vinklingene kan forklare hvorfor norske medier var uinteressert i WoS-kunstnernes erfaringer og perspektiver, spesielt før PST pågrep Bertheussen. Roll skildrer dette fenomenet i teksten «Frømel», i den nye Jeg skulle si storm-boken. Hun forklarer her hvordan også venstresidens nest største dagsavis, Klassekampen, kunne kjøpe ytre høyre-narrativet til Bertheussen & co:

«Kanskje den største overraskelsen i hele prosessen med Ways of Seeing var i hvilken grad store deler av venstresida er komplett uinteresserte og derav forbløffende uvitende om den nye, pengesterke, ytterliggående høyresidas politiske strategier (…) Jeg tror mye av problemet er at viktige deler av venstresida i dag har forsvunnet inn i en enøyd forståelse av at sosialisme utelukkende skal handle om økonomi og sosiale goder og helt har glemt at maktkamp først og fremst handler om kultur.»

En slik analyse forklarer hvorfor venstreorienterte Klassekampen og høyreorienterte Aftenposten har vært de to avisene med mest aggressivitet mot de antirasistiske Ways of Seeing-kunstnerne. Og samtidig de mest forståelsesfulle overfor eks-justisministerens samboer. Sentrale aktører i begge aviser synes mer opptatt av å bevare det bestående for flertallet, og ikke «polarisere» med maktkritikk, enn å sikre ytringsfrihet for, og en balansert dekning av, det mindretallet som utsettes for spesielt mye hets.

Rolls analyse kan også forklare hvorfor det gang på gang blir antirasister som utpekes som syndebukkene i de norske kulturkrigsdebattene. Mens de som bekjemper antirasistiske virkemidler (også kjent som «anti-antirasister») er de som får majoriteten av mediedekningen når kulturkrigene pågår. Slik vi har sett i de feilfremstilte mediedebattene om antirasistiske KHiO-studenter, om Holberg-statuene og om Carl von Linné-benken [se mer i Herbjørnsruds Utrop-analyse «Slik avspores kulturkrigene om rasisme», red. anm.]

Sløserimannens nettverk

Og det er dette underlige enighetsfellesskapet mellom høyre- og venstresiden jeg med ett også får øye på den 25. august, foran nypremieren på Ways of Seeing på Black Box teater. For mens jeg sitter der i foajeen og venter på at dørene til teatersalen på Rodeløkka skal åpne, dukker nemlig Nettavisen-journalist Espen Teigen, tidligere spindoktor for Frps Sylvi Listhaug, opp. Sammen med ham kommer Nettavisen-spaltist Are Søberg – fondsforvalteren og politikeren for det ytterliggående mikropartiet Liberalistene, de som vil fjerne all statlig støtte til kunst og kultur, personen som slo seg opp ved å henge ut norske kunstnere anonymt bak Facebook-navnet «Sløseriombudsmannen».

Nettverke: Fra venstre: Liberalistenes Are Søberg (“Sløseriombudsmannen”), kunstner Andrea Veiden og mangeårig Frp-er Espen Teigen (nå Nettavisen). Skjult bak Søberg: Sarah Gaulin (Ap, LIM). Foto: Dag Herbjørnsrud

Sammen med de to mennene kommer også Ap-politiker Sarah Gaulin, som i fjor overtok som daglig leder av LIM (som ikke må forveksles med LIN) etter at forgjengeren i fjor ble Frp-rådgiver. Og sammen med Teigen, Søberg og Gaulin kommer også kunstner Andrea Veiden, som fra sommeren 2020 ble en medieyndling da hun var en av fem (5) studenter som protesterte mot et opprop mot antirasisme fra over 150 medstudenter og ansatte ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Tilsammen utgjør Søberg, Teigen, Gaulin og Vollen et ganske tverrpolitisk spekter. De setter seg da også sammen i teatersalen, på bakerste rad, for å få med seg Ways of Seeing. Og der nede ser de skuespiller og dramamedskaper Hanan Benammar, hun som 2. mars 2021 avslørte Søberg og Liberalistene som de som sto bak den anonyme «Sløseriombudsmannen»-kontoen.

Helt siden 2014, i syv år, hadde Søberg og Liberalistene da brukte denne Facebook-profilen for å latterliggjøre kunstnere, som del av sitt politiske angrep på den norske modellen med å gi økonomisk støtte til kulturutøvere. I strid med Vær Varsom-plakatens prinsipper (3.1., 3.2.) om at pressen ikke skal bruke anonyme kilder, ga Vi Menns redaktør Alexander Øystå denne Liberalistene-kontoen fast spalteplass fra 2017. Også Teigen i Nettavisen publiserte flere artikler med udokumenterte påstander fra den mystiske Sløseriombudsmannen.

Subjekts narrativ

Mens Subjekts redaktør Danby Choi møtte fondsmegler Søberg på Egon Restaurant i mars 2020, for så å gi ham et anonymisert intervju og et sladdet bilde av ham. Søberg fikk da kritisere Ways of Seeing-kunstnerne, som rett før hadde sagt at de mente det var rike bakmenn som sto bak Sløseri-kontoen. Subjekt presenterte fondsmegleren fra Liberalistene som «en tilsynelatende ‘vanlig’ mann.» Til tross for at han stilte opp på Liberalistenes valglister høsten 2019, fikk han et halvt år senere løgnaktig påstå følgende i Subjekt: «Jeg har ikke noe partipolitisk ståsted. Jeg er anarkist.»

Men Liberalistene-ideolog Søbergs anonyme maske falt av 2. mars i fjor, fra kl. 20 til 23. For da ledet Benammar sendingen «The Psychobitch Totalitærian Free Speech Radio Show» på Radio Tenthaus (FM 105.8), episode 40 (hele sendingen ligger på nett her. Lytt etter 1 time og 19 min. for å høre Benammar konfrontere Morten Traavik med at Are Søberg fra Liberalistene er hovedpersonen bak Sløseriombudsmannen). Og der ble Søberg og Liberalistene navngitt som bakmennene bak kontoen. Endelig kunne kunstnerne puste friere, for de kunne nå ta til motmæle mot påstandene, da et navn ble knyttet til dem. Avsløringen gjorde at kunstner Mette Edvardsen da kunne skrive det åpne brevet «Til Are Søberg».

Men hva skjedde så etter Benammars avsløring? Jo, dagen etterpå tok Subjekt æren. Ifølge nettstedet var det Subjekt som «står for publiseringen og identifiseringen av den anonyme Facebook-kontoen Sløseriombudsmannens virkelige identitet.»

Og fra bakerste benk i Black Box-salen er det jeg nå øyner at denne Søberg ser ned på Benammar og hennes skuespillerkollega Baban. Faglig sett er det rått parti her i teatersalen: Mens Benammer har to mastergrader i kunstutdanninger, fra både Dutch Art Institute i Nederland og Kunstakademiet i Oslo, og Baban master fra Kunsthøgskolen og bakgrunn fra Einar Granum Kunstskole, kan Søberg fra Liberalistene kun vise til en bachelorgrad i bedriftsøkonomi. Ja, samt et påstått nettkurs.

Det VG ikke leste

Men det er ikke kun kulturkrigsavisene som har mistet gangsynet i møtet med de tre kvinnene bak dramaet Ways of Seeing. Selv den sindige kritikeren Sindre Hovdenakk lar seg prege av det vanlige «Schibsted-narrativet» når han i sin VG-omtale av Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing (Oktober Forlag) erklærer at han i praksis ønsker seg en annen bok. 

Hovdenakk skriver at boken «står i veien for» diskusjoner om det teaterstykket henter sin tittel fra, nemlig den britiske John Bergers bok fra 1973 om blikkets betydning: «Den typen ambisjoner finner jeg ikke i denne boken», påstår han.

Men heller ikke Hovednakk synes å ha lest særlig langt i den omfattende utgivelsen. For på side 326 starter en tyve siders lang samtale mellom Benammar og den lærde klisterhjernen Khalid Salimi med utgangspunkt i nettopp Bergers bok og tv-serie. Tittelen på Benammars tekst er endog «Khalid Salimis digresjoner i John Bergers kontekst». Og samtalen tar utgangspunkt i Linn Ullmanns omtale av Berger. Også i professor Asbjørn Grønstad tekst omtales Berger i tråd med de ambisjoner Hovdenakk ikke klarer å finne i boken.

Lettleselige og viktige Nunes

Så påstår Hovdenakk: «Stort klokere blir man ikke av Deise Faria Nunes’ ugjennomtrengelige tekst til Black Box’ høstkatalog, der stykket første gang ble presentert. Forstå det den som kan.»

Men dette viser først og fremst svakheten i den norske samfunnsdebatten. De sterke beskyttes. De som hetses, blir overlatt til seg selv.

Men Nunes, PhD-stipendiat i teater ved Universitetet i Agder, skrev selvsagt ikke noe «ugjennomtrengelig» i teaterets katalog i 2018. Snarere har hun der, og i den nye boken, en faglig, lett tilgjengelig tekst som setter «Ways of Seeing» inn i en større kontekst. Som når Nunes påpeker at stykket tar utgangspunkt i hvordan Frankrike, som Norge, med hensyn til slavehandel og koloniherredømme i Karibia, nekter å ta et oppgjør med sine handlinger som kolonimakt:

«Fraværet av selvinnsikt og erkjennelse av egen sentral rolle i grusomme forbrytelser mot menneskeheten gir større grobunn for fascisme og beslektede rasistiske ideologier.»

Hvis denne setningen er «ugjennomtrengelig» for VGs anmeldere, så bør de kanskje anmelde noe annet. Hadde norske mediesynsere og redaktører lest Nunes’ katalogtekst før de begynte sin WoS-raptus i november 2018, kunne vi nettopp unngått de siste års kolonialistiske fremstillinger i tråd med ytre høyres narrativ. Istedenfor er det kunnskapsløsheten som er blitt dyrket frem: Stoltheten av ikke å vite, ikke å ville lære. Et fenomen som den nederlandske professoren Gloria Wekker har kalt «hvit uskyld», «white innocence».

I sum er Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing et overflødighetshorn av kunnskap og perspektiver. Også tekstene til Sverre Knudsen, Mohamed Abdi, Paal Bjelke Andersen, Lillan Blikset, Andam Aziz og Birgitte Sigmundstad bringer nye perspektiver til torgs. Her får vi lære mer om dramaet sett i lys av W.E.B. Du Bois, Stuart Hall, Frantz Fanon, Césaire, Sartre og Ambalavaner Sivanandan (1923–2018). Og om frigjøringskampen i Algerie, om kampen mot Daesh («IS)», Erdogan og Nato-bomingen i Rojava.

Lund om Eggemoen, Ulstein om Gerhardsen

Sterkest inntrykk gjør nok likevel bidragene fra de fire som har vært med på å skape Ways of Seeing-stykket: Som når høyesterettsdommer Lund forteller hvordan han fikk forespørsel om å delta fra Roll allerede i august 2015. Temaet var overvåkningssamfunnet. Og det Snowden-avslørte og CIA-finansierte Eggemoen-anlegget, som ligger utenfor Hønefoss og er del av Echelon-nettverket, står da også sentralt i forestillingen nå – syv år senere.

Lund skriver at statsminister Erna Solbergs angrep på kunstnerne utgjorde en «rettsstridig uttalelse» som ødela for deres omdømme. Han mener det ville være av stor prinsipiell interesse å få prøvd saken mot Solberg for retten. Skaperne av stykket har ikke orket byrden en slik rettssak medfører, konstaterer Lund. Men dette viser først og fremst svakheten i den norske samfunnsdebatten. De sterke beskyttes. De som hetses, blir overlatt til seg selv.

Lund går også i rette med Hilde Sandvik (tidligere debattredaktør for Bergens Tidende), som 21. januar 2021 fikk påstå i et radioprogram på NRK P2 at Benammar, Baban og Roll i stykket sier og mener at regjeringen er «rasistisk». Lund skriver at det «ikke er grenser for hva som diktes opp for å ramme disse kvinnene».

Et annet eksempel, som Hege Ulstein trekker frem i bokens første bidrag, er hvordan teaterkritiker Anki Gerhardsen behandlet Benammar da hun satt i panelet for å diskutere Ways of Seeing-stykket under Vårscenefest-festivalen i Tromsø, i mai 2019. Seansen endte med at Gerhardsen totalt neglisjerte Benammar, som den eneste i panelet, i halvannen time. Vi kan her merke oss at Gerhardsen er skribent for Aftenposten og samtidig var medlem i Ytringsfrihetskommisjonen. Igjen ser vi denne lite liberale mangelen på interesse for andres perspektiver, den manglende nysgjerrigheten. 

Når jeg leser hva Hanan Benammar og Sara Baban opplever av behandling fra eksempelvis Hilde Sandvik og Anki Gerhardsen, minnes jeg hva den ledende tenkeren Simone de Beauvoir skrev i innledningen til klassikeren Det annet kjønn (1949):

«Hvis de er borgerkvinner, er de solidariske med borgerskapet og ikke med prolateratiatets kvinner; hvis de er hvite, er de solidariske med hvite menn og ikke med fargede kvinner.»  

Vi kan også øyne et tverrpolitisk interessefellesskap, der enkelte kvinner skal bli utestengt fra det gode selskap, borgerskapets fellesskap. Et annet medlem av Ytringsfrihetkommisjonen var nemlig Rødt-politiker Mimir Kristjánsson. Og han deltok aktivt i oppsetningen av Morten Traaviks «Sløserikommisjonen» – et stykke som i praksis kan forstås som en støtte til den anonyme «Sløseriombudsmannen» fra Liberalistene. Slik forenes politikkens ytre venstre og ytre høyre i kampen mot antirasistiske kulturfolk flest. Noe vi også ser ved at Gerhardsen i fjor vår prøvde å få pressen til å skrive negativt om at Roll ønsket å benytte sin ytringsfrihet til ikke å delta i Ytringsfrihetskommisjonens arrangement med den anonymiserte «Sløseriombudsmannen».

Benammar med Esbati, Baban på KHiO

Etter fire års neglisjering av Benammars og Babans arbeid i norsk offentlighet blir det slik forløsende å lese deres egne tekster. Som Benammars samtale med forfatteren Ali Esbati, der de to blant annet drøfter hvorfor Klassekampen og andre på den såkalte venstresiden også etter 22. juli-terroren har sviktet i kampen mot rasismen og menneskehatet.

…«Folk som har vokst opp i diktaturer, har ofte en velutviklet sans for maktens strategier.»

Sterkt er det også å lese Sara Babans innlegg under panelsamtalen «Har vi forstått ‘Ways of Seeing’» på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), i november 2020. Kun på hennes «eget» studiested fikk hun altså slippe til uten å bli kneblet eller latterliggjort. Baban fikk attpåtil, fra moderator Therese Bjørneboe, siste ord. Hun påpeker at stykket, som hun generelt utestenges fra å få kommentere, blir en scene hvor tre kunstnere fra henholdsvis Algerie (Benammar), Iran (Djabbary) og irakisk Kurdistan (Baban) endelig «kunne definere hva vi er».

Nettopp derfor blir det så ironisk at Babans erfaringer, eksistens og kunstneriske innsats neglisjeres. Siden «hele den debatten som har pågått denne høsten handler akkurat om dette: Mine erfaringer blir ikke sett på som viktige». Baban viser så hvordan den kolonialistiske behandlingen av Benammar, Djebbary og henne selv tydeliggjør behovet for å avkolonisere både akademia og de norske debattene. Hun forteller hvor skremmende og skuffende det er med den totale mangelen på nysgjerrighet for hennes erfaringer fra Norge eller kurdiske Rojava. 

Roll fikk oksygenmaske hos PST i Nydalen

Sterk er også Rolls avsluttende tekst, «Frømel», som tar sin tittel fra en skapelsessang hos navaho-urfolket i USA. Hun forteller her om møtet med den franskfødte og høyutdannede Benammar i 2017, som forteller om Césaire og hans elev Fanon. Og som opplyser Roll om hvordan Benammars far på slutten av 1950-tallet treffer Fanon i Alger, under frigjøringskrigen mot Frankrike:

«Hanan snakker på inn- og utpust, enormt presis, med en evne til å lese verden i paralleller som ligger langt utenpå min egen.»

Om Baban skriver Roll: «Sara ser alt. Og hører alt. Fordi hun sjelden blir sett. Eller hørt. Folk som har vokst opp i diktaturer, har ofte en velutviklet sant for maktens strategier.»

Roll skildrer så sitt møte med Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Disse som gjorde en imponerende jobb med å dokumentere hvordan det var miljøet rundt justisministeren selv som sto bak komplottet rettet mot Ways of Seeing. Roll blir bedt om å komme til hovedkontoret i Nydalen 13. mars, dagen før PST sender ut pressemeldingen om at de sikter statsrådens samboer. I motsetning til kulturjournalister og aviskommentatorer flest har PST-politimennene bemerkelsesverdig nok sett teaterstykket: «Han svarer at jo da, mange i PST har måttet gå på teater den vinteren. Vi ler litt begge av den tanken.»

To dager etter møter hun den samme politimannen når hun skal skrive under vitneforklaringen mot Bertheussen:

«Politimannen har tatt av seg pokerfjeset og er tydelig stolt av at PST med denne saken har vist sin uavhengighet av Justisdepartementet og det politiske maktapparatet. Det er mange steder i verden hvor dette aldri ville skjedd, sier han og virker lettet. Jeg aner at det på ingen måte har vært udramatisk for PST å ransake huset til sin egen sjef.»

Og så: «Fra et øyeblikk til et annet blir dette rommet det tryggeste stedet jeg har vært i på lang tid (…) det er som han tar på meg en oksygenmaske.»

I kontrast til de misvisende gjengivelsene i Aftenposten og Klassekampen er altså ikke denne boken en «klagesang». Snarere kan Jeg skulle si storm, ironisk nok, også leses som en hyllest til den norske rettsstaten. Ringen blir sluttet når PST-mannen forteller at han avhørte Anders Behring Breivik i over ett år, i akkurat det rommet Roll sitter. I likhet med det norske samfunnet for øvrig etter 22. juli-terroren fikk han imidlertid ikke hjelp i ettertid med å behandle den traumatiske opplevelsen.

Og mens jubelen i Black Box-salen runger ut over Ways of Seeing-ensemblet, lusker Søberg og Teigen seg stille ut dørene. Vi andre har fått nye måter å se på.

  • Dette var Akt II av Herbjørnsruds tekst om teaterstykket ‘Ways of Seeing’ og boken ‘Jeg skulle si storm’ (2022). Første akt ble publisert den 15.09.2022 og kan leses her. 

    NB! I tillegg til Baban, Benammar og Roll var Marius von der Fehr sentral i medskapingen Ways of Seeing-stykket. I boken Jeg skulle si storm (2022) står von der Fehr oppført under “konsept, idé” sammen med Roll. Han står også oppført alene under co-regi, samt som en av flere under henholdsvis tekst og video. Ali Djabbary står også oppført under tekst.

Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), www.sgoki.org. Han er tidligere journalist i Aftenposten og tidligere ansvarlig redaktør i ukeavisen Ny Tid. 

Våre kommentarartikler er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.