Foto: Global Opportunity (illustrasjon)
- – Jeg kan ikke fortelle hvem jeg er - 17.09.2022
Jeg er en av de gamle asylsøkerne som har bodd i Norge i mange år uten menneskerettigheter. Det vil si at vi har forbud mot å lære, jobbe og andre ting, og årene i våre liv går fort, og vi blir gamle.
Gi oss et håp
Og i horisonten ser vi en ukjent og mørk fremtid. Fordi det ikke er noen klar visjon så langt for fremtiden, og vi lever i frykt, og under psykisk press, og vi lever i ytterkantene av samfunnet. På skalaen for synlighet og deltakelse i samfunnet ligger vi under null.
Her er vi de svake. Vi elsker Norge og respekterer samfunnet og dets verdier, og motsetter oss ikke kloke beslutninger – og vi ønsker å bli en del av samfunnet gjennom arbeid og faktiske bidrag, slik at vi kan føle at vi er blant de aktive. For noen av oss kunne godt blitt leger, ingeniører, journalister, lærere, idrettsutøvere, sjåfører eller hva som helst annet. Noe som ville gagnet samfunnet.
Med arbeidstillatelser kunne vi ha bidratt og betalt skatt som alle andre. Slik kunne vi også bidratt til økonomien. I stedet er vi de svake i samfunnet. Vi er glade for å være i et land der menneskerettigheter settes høyt, der det er ytringsfrihet og demokrati. Men vi får ikke være en del av denne, og vi lever i frykt hele tiden.
Vi er de gamle, de glemte asylsøkerne. Vi håper regjeringen eller andre ansvarlige vil se oss og den situasjonen vi er i – og se oss med humanitære og medfølende øyne. Vi ønsker oss en ny fremtid der vi kan få håpet tilbake.
– Kan jeg, om ikke annet, få arbeidstillatelse?
Regjeringens vedtak for et par år siden om å gi amnesti for noen utsatte asylsøkere var en god og positiv ting, og tusen takk til regjeringen for dette. Men vedtaket omfattet ikke alle. Det kom med kriterier for hvor lenge man skulle ha vært i Norge, og i tillegg gjaldt vedtaket bare for en begrenset periode mellom 2020 og 2021. De av oss som ikke oppfylte kriteriene, ble igjen glemt.
Vi ønsker oss en ny fremtid der vi kan få håpet tilbake
Derfor ber jeg regjeringen om å gi nye lignende sjanser, også for oss gamle asylsøkere – om ikke annet, en sjanse til å få arbeidstillatelse så vi kan jobbe og bidra i samfunnet vårt.
Jeg kan ikke fortelle hvem jeg er
Jeg skriver til Utrop fordi jeg leser avisen konstant og jeg respekterer avisen. Utrop er plattformen for stemmen til sannheten og for min egen og andres ytringsfrihet. Jeg beklager også fordi jeg ikke ønsker å stå frem med navnet mitt i media. Det kan være farlig for meg, og det kan føre til at jeg får mange problemer.
Men i dette brevet vet jeg at jeg snakker sant og sier min mening. For dette er virkeligheten i mitt liv og i livene til mange av oss som har levd i Norge uten rettigheter, i et helt liv.
Utrop-redaksjonen er kjent med skribentens identitet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
