Oslo World er absolutt verdt å få med seg, men har også potensial til å bli en enda mer inkluderende, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Oslo World 2018/Lars Opstad
Musikk fra hele verden er en sann glede. Og det er musikkreisen, ikke artistens eksotiske fødeland, som gjelder, skriver Valérie Maigret Berger i dette innlegget. 
31Shares

Den 31. oktober og en uke inn i november er det i hovedstaden igjen duket for Oslo World. Festivalen har et tett program som farger byen med konserter, samtaler og kulturuttrykk med og av artister fra hele verden, især fra Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og Asia. Det er den 29. gangen festivalen avholdes, nå etter noen år på lavbluss grunnet pandemien. I 2020 opptrådte kun artister fra Norge. En hel verden av groovy beats i Oslo blir en velkommen vitamininnsprøytning for høst-trøtte borgere av byen. 

Drøm deg bort – i Oslo

Oslo World ble, i samarbeid med en gjeng festivalaktører fra andre nordiske land, startet av Rikskonsertene i 1994, da under navnet Verden i Norden. Etter hvert trakk de andre landene seg og navnet ble omsider endret til Oslo World Music Festival i 2002 og deretter til Oslo World i 2017. 

I år er det Omara Portuondo som åpner festivalen med cubanske innslag. Portuondo er en de største sangerne av den cubanske bolero-tradisjonen. Hun har også delt scene med selveste Édith Piaf! Programmet i år rommer flere kjente artister. Så som den engelsk-franske pop-heltinnen Jane Birkin som opptrer med franske poplåter. Hun er en imponerende musiker man absolutt bør få med seg. For de som liker orientalske rytmer er albumet hennes Arabesque verdt å sjekke ut. I dette kan man drømme seg bort til Midtøstens Paris, Beirut. Jeg anbefaler også den noe mer rocka jazzartisten Hedvig Mollestad fra Norge.

Fokus på musikken

– Til tross for et sterkt program i år, bør Oslo World også inkludere musikk fra Ukraina, Russland og Færøyene, poengterte en bareier til meg for noen helger siden. Og han hadde et poeng. Ville det ikke være spennende, og kanskje til og med fredsbyggende, å få inn de artistene som ofte ikke blir kategorisert som såkalt World music fordi de kommer fra periferien av Europa – beviselig også en del av ‘the world’? Disse trenger trolig også en scene.

I dette kan man drømme seg bort til Midtøstens Paris, Beirut.

I en artikkel i The New York Times fra 1999, titulert Crossing Music’s Borders In Search Of Identity; ‘I Hate World Music’, uttrykte musiker og multikunstner David Byrne seg slik: «In my experience, the use of the term world music is a way of dismissing artists or their music as irrelevant to one’s own life. It’s a way of relegating this ”thing” into the realm of something exotic and therefore cute, weird but safe, because exotica is beautiful but irrelevant; they are, by definition, not like us.»

Hva med et program som utfordrer de gamle tantene på Cosmopolite – de med sansen for det «eksotiske»? Når en musiker fra Libanon vil spille på en scene, må man formode at det er i kraft av at han eller hun er musiker og ikke i kraft av å være araber. Musikken bør stå i fokus, ikke geografien. Brukes sistnevnte, blir det fort ekskluderende. Og meningen med musikkfestivaler bør ikke være fokus på «oss og dem». Kanskje kunne musikk fra for eksempel Færøyene være akkurat det vi trenger for at begrepet ‘world’ kan finne sin rettmessige plass – i bakgrunnen. 

Slik kommer den musikalske reisen i fokus, og det er dit vi vil.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.