Det finnes nok av åpenbare former av diskriminering begått av mennesker i edru tilstand, skriver artikkelforfatterne.
Foto: Intelligent Transport MTA
Rasisme finnes. På T-banen, i kantina, i køen på butikken – og på Bar Boca en lørdag kveld, skriver Rami Samandar, Salvatore Massaiu, Nosizwe Lise Baqwa og Rina Mariann Hansen i dette innlegget
154Shares
Latest posts by Rami Samandar, Salvatore Massaiu, Nosizwe Lise Baqwa og Rina Mariann Hansen (see all)


Rami Samandar


Salvatore Massaiu


Nosizwe Lise Baqwa


Rina Mariann Hansen

Mange innbyggere med flerkulturell bakgrunn har lenge kjent på hatprat og krenkende oppførsel, både i samfunnet og på sosiale medier. 

Statistikken fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) bekrefter at det er få som melder om diskriminering og rasisme og at mørketallene er store. I praksis betyr dette at hatytringer og diskriminering  som regel skjer uten å bli anmeldt. Hvordan er det da mulig å gjøre noe med problemet? 

All rasisme er belastende for de som utsettes for den

Nylig utgitt rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser at samer og innbyggere som tilhører nasjonale minoriteter er ekstra utsatt for rasisme og diskriminering. Verst er diskrimineringen i boligsektor, helse og i skolene. I rapporten er det høyest andel av de spurte deltakerne som rapporterer negativ holdning mot romfolket.  En konkret konsekvens av dette kan ses i diskrimineringen mange rom opplever på boligmarkedet i Oslo, da de ofte må lyve om sin opprinnelse for å få en leiekontrakt.

Det finnes tilsiktede og utilsiktede former for diskriminering basert på etnisitet eller nasjonal opprinnelse. Utilsiktet diskriminering kan være en mann i en bar som har drukket seg overstadig og lirer av seg at en annen person er for mørkhudet til å være i baren. 

Samtidig finnes det nok av åpenbare former av diskriminering begått av mennesker i edru tilstand. Et eksempel beskrives av Ewa Sapieżyńska i Aftenposten den 12. oktober 2022. Hun leide en leilighet i en fin bydel i Oslo. Naboene «reagerte» på etternavnet hennes og ba eieren av leiligheten fjerne det fra postkassen ellers ville verdien av alle leilighetene synke. Det er ikke kjent om Ewa politianmeldte hendelsen. 

Det er heller ikke noe fasitsvar på hvordan en slik åpenbar og tilsiktet diskriminerende handling ville ende i rettssystemet.  Konsekvensene fra både tilsiktet og utilsiktet rasisme og diskriminering er belastende for personen som blir utsatt og koster samfunnet dyrt. 

Handleplan mot hatefulle ytringer 

Å bli utsatt for rasisme og diskriminering er belastende. Det fører til dårligere helse, både psykisk og fysisk. Ifølge lege Patji Alnæs-Katjavivi kan det få utslag som depresjon og hjerte- og karsykdommer. Det gjør at folk bruker energien sin på å være redde istedenfor å leve frie, gode, trygge liv i byen vår.

Konsekvensene for ofrene av rasistisk og diskriminerende adferd er store. Folk sitter igjen med en følelse av å ikke være akseptert av samfunnet for den man er og å aldri være trygge fra tilsiktede eller utilsiktede angrep. Dette gjelder særlig når rasistiske angrep kommer fra personer som ikke defineres som høyreekstreme, men fra «helt vanlige» og kanskje til og med «respekterte» mennesker.

Oslo kommune har et brukerråd som representerer innbyggere med innvandrerbakgrunn, nasjonale minoriteter og urfolk – Rådet for flerkulturelle minoriteter. Rådet er politisk utvalgt og skal gi innspill til kommunen slik at de kan ta bedre avgjørelser og vedta politikk som legger mangfold og likeverd til grunn. 

En av sakene rådet er spesielt opptatt av er kommunens handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger. Å omgjøre denne planen fra å være et dokument til praktisk realitet krever forpliktelse og handlekraft. Konkrete tiltak mot rasisme og diskriminering bør utvikles i bydelene, sammen med innbyggere.

Dokumentert rasisme

Vi må i større grad gi definisjonsmakten til dem som blir utsatt for hatefulle ytringer. Det betyr at vi må legge erfaringer og beretninger om opplevd rasisme til grunn. Både når det gjelder straffesaker og hendelser som ikke defineres som klart rasistiske i juridisk forstand. Det viktigste vi gjør er å tro på at rasisme og diskriminering som innskrenker rettigheter og muligheter for minoriteter finnes –  og at disse er belastende for de av oss som utsettes for dem. Vi må være mindre redde for å være definert som rasister og mer opptatt av å bidra til et Oslo som er en åpen og inkluderende by for alle.

Verst er diskrimineringen i boligsektor, helse og i skolene.

En utfordring er at altfor få mennesker anerkjenner deres egne, diskriminerende holdninger. Oslo «er en by uten rasister», selv om statistikken om hatefulle ytringer og netthets, hatefulle voldshandlinger mot minoriteter og anmeldelser av rasisme og hets, øker. 

Oslo kommunes egen kartlegging av diskriminering og rasisme i møte med de kommunale tjenestene (KIFO, 2022) bekrefter rasismens eksistens. Funnene viser at en stor andel av spurte innbyggere melder om opplevelser og/eller ulike former for negativ forskjellsbehandling spesielt på grunnlag av etnisitet, nasjonal opprinnelse, hudfarge eller religiøs tilhørighet (KIFO, 2022). 

Klarer vi å følge opp på ny kunnskap?

Den andre utfordringen er hvordan man kan jobbe forebyggende. Internasjonal forskning viser at personlig kontakt over lang tid og på lik linje er det som trengs for å forbedre holdninger og emosjonelle bånd mellom gruppene. 

Dette er en stor utfordring i en delt by som Oslo. I tillegg til å tenke desegregering i byutviklingspolitikk, må det legges til rette for strakstiltak som plattformer for dialog mellom innbyggere, møteplasser hvor holdningene utfordres, og utvikling av verktøy mot rasisme og diskriminering. Hvordan kan vi kjenne igjen hets og diskriminering? Hvordan mottar vi best varsler? Hvordan blir vi en god rollemodell?  

Kommunen må styrke kompetansen til ledere og ansatte. Det planlegges nå en opplæring rundt antidiskriminering gjennom e-læringskurs til kommunens ansatte. E-læring er bra, men Ikke nok. For hva skjer etter gjennomført opplæring? 

Lytt og lær om rasisme – og rapportér den!

Mange som utsettes for hets og diskriminering vet ikke hvordan de skal klage og hvilke rettigheter de har. For å styrke den systematiske oppfølgingen av diskrimineringssaker, må vi finne løsninger hvor innbyggere enkelt kan rapportere om hendelser til LDO eller politiet. Vi må få mer kunnskap om omfanget av hets og diskriminering, derfor må vi gjøre det enklere for ofrene å rapportere. 

Hvilken by ønsker vi at Oslo skal være? Kommunen alene kan ikke vinne kampen mot rasisme og for likeverd. Et samfunn med plass til alle er avhengig av at vi alle involverer oss og reagerer mot urett. Selv om det kan være ubehagelig. 

Noe av det mest opprørende vi har fått vite om det som skjedde på Bar Boca forrige lørdag, var historien om alle de som var vitne til det som skjedde med Sumaya Jirde Ali uten å gripe inn, uten å heve stemmen, uten å forsøke å stoppe Atle Antonsen. 

Rådet for flerkulturelle minoriteter jobber sammen med forskere for å finne måter vi kan snu tilskuereffekten på. Tilskuereffekten (etter engelsk ‘bystander effect’) er et sosialpsykologisk fenomen der enkeltindivider i større grad unngår å hjelpe fremmede i en nødssituasjon når andre mennesker, innbilt eller virkelig, også er tilstede. Det er lettere å si at alle skal stå opp mot urett. Det er vanskeligere å faktisk gjøre noe.  

Vi må lære oss å identifisere rasisme og diskriminering. Vite hvordan vi skal reagere når det inntreffer. Eneste veien dit er ved å lytte til de av oss som utsettes for det.  

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.