Norske myndigheter holder tusenvis av voksne og barn fanget i et ingenmannsland der menneskerettigheter er fraværende for all tid, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Rosehill College
Rasisme er i sannhet ikke begrenset til et utested eller fanatiske hat-grupper, skriver Ketil Hindenes i dette innlegget. 
54Shares
Latest posts by Ketil Hindenes (see all)

«Rasismen er ikke forbeholdt Antonsen og Jirde Ali», skriver journalist Evgeni Dyakonov i sitt innlegg i Utrop 08.12.22. Enkeltepisoder som involverer kjendiser kan fungere som «fremmed-informasjonsstøy», et redskap for å avlede oppmerksomhet fra de mer graverende tilfellene av rasisme, sier han. Dyakonov går videre i en bredspektret betraktning av hva som kan være rasisme helt uavhengig av etnisitet og farge. Det er for Dyakonov bare én standard: de universelle rettighetene, nedtegnet av FN. Jeg har et brennende ønske om at slike uredde og gnistrende ord skal antenne den norske rasismedebatten til å omfatte langt mer enn fyllerøre og misforstått humor på et utested i en post-pandemisk tid.

Stilltiende aksept av urett

Onde ånder, hva enten de kalles rasister, nazister, høyre- og venstreekstreme eller religiøse fanatikere, deler menneskegrupper opp i «de» og «vi» med egendefinert verdiskala. Lar vi disse åndene slippe fri, gyver de løs på verdien vi har som menneske, segregerer, diskriminerer, fordømmer og hater. Det finnes bare én standard: De universelle menneskerettighetene, nedtegnet av FN. Alle mennesker er like i sine rettigheter, helt uten subgrupper og rangeringer konkluderer Evgeni Dyakonov i sitt innlegg.

Jeg bader i gnistene av et herlig frigjørende innlegg som tenner gleden i meg. Kan vi endelig riste av oss politianmeldelser av utilbørlig oppførsel med eller uten alkohol og snakke om landets «lovlige» rasisme, segregering og diskriminering som foregår i det norske utenforsamfunnet? Et infisert menneskesyn som har lagt seg som en kreftsvulst på vårt velfødde samfunns-legeme? 

Gnistene fra Dyakonovs flammende innlegg har tent meg. Rasisme er i sannhet ikke begrenset til et utested eller fanatiske hat-grupper. Hele samfunnet er gjennomsyret av rasisme. En stilltiende aksept på at noen ikke engang er verdig til å tjene sitt daglige brød, ta utdanning, bli tilbudt hjelp når helsen svikter og alderdommen kommer sigende. Disse som må betale ekstra på bussen fordi de er «av dem» som ikke har Visa og mobil med app.

Norges statlige undertrykking

En bekjent av meg har arbeidet som frivillig uten lønn i 13 år. Han har hjulpet samfunnets fattigste, stilt opp gratis når du og jeg var opptatt med etterutdanning, priser og lønnsutvikling. Han må snike på bussen fordi han ikke har lov til å tjene sin bussbillett.  Han betaler villig straffegebyr. Politikontakt kan medføre retur til tortur. «Best å betale», sier min ubetalte helt. Venner og naboer åpner hjerter og lommebok. Politiet som skal hjelpe til vår rett, er for min venn en trussel. Rettsvesenet en veileder til bøddelen i landet han forlot.

Vi har et folk – en minoritet i Norge som er utsatt for den groveste diskriminering, trakassering, segregering og hets av våre statlige myndigheter som langt overgår Sør-Afrikas apartheid i og Nord-Amerikas raseskille. En bevisst politikk som holder nede en menneskegruppe i ekstrem fattigdom, frykt, analfabetisme og stenger den ute fra rettsstatens beskyttelse.

Vi har et folk – en minoritet i Norge som er utsatt for den groveste diskriminering

Den systematiske rasismen er norsk politikk, båret frem av en frykt for spøkelsene «der ute» som vil invadere landet hvis vi gir etter for menneskeverd. En statlig undertrykking av en minoritet som ikke har annet valg enn å bli i landet med status som rettsløs resten av livet. Sjeldne unntak finnes der utlendingsforvaltningen forandrer mening grunnet en advokat som reiser seg og fremskaffer ugjendrivelige bevis som bekrefter det vi alle visste. Det skjedde nylig for en tobarnsmor i Bergen som levde i Limbo-helvete fordi en UNEs nemdleder i 8 år mente feil.

Når mennesker nektes å være mennesker

Et håndtrykk og en fortrolig samtale kunne ha løst konflikten i en Grünerløkka-bar uten hele Norges engasjement. Men det krever hele Norges engasjement for å vekke våre myndigheter fra sitt forkvaklede menneskesyn. Et menneskesyn som holder tusenvis av voksne og barn fanget i et ingenmannsland der menneskerettigheter er fraværende for all tid. 

Jeg har tro på de universelle menneskerettighetene, nedtegnet i FN. Jeg har tro på at rettferdstanken enda lever dypt i den norske folkesjelen. Vi trenger en oppvåkning for å vekke våre uansvarlige politikere som nekter mennesker å være menneske.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.