Representerer Grunnloven nye, norske generasjoner, spør artikkelforfatteren.
Foto: Commons Wikimedia
Å beholde kristendommen som fundament i Grunnloven er å svikte både mangfoldet og en voksende skare av humanetisk ungdom, skriver Victoria Åsne Kinsella i dette innlegget.

Mens andelen unge humanetikere øker og Norge blir stadig mer mangfoldig, fortsetter vi å grunnlovsfeste en tro som veldig få slutter seg til

Grunnloven som refleksjon av befolkningen

Stortinget stemte nylig over et forslag fra SV og Venstre om å fjerne det kristne verdigrunnlaget fra Grunnloven, herunder alle referanser til evangelisk-luthersk tro. Grunnlovens «verdiparagraf», § 2, har i dag følgende ordlyd:

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» / «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.» 

Videre inneholder Grunnloven blant annet følgende formulering: 

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov.» / «Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten. Nærare føresegner om kyrkjeskipnaden blir fastsette i lov.»

Jeg lyttet til debatten herom, som ble strømmet fra stortingssalen. Forslagsstillerne mente grunnlovsendringer var nødvendige for å fullføre et skille mellom stat og kirke, og for å sikre likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn. 

Signe Bakke Sølberg, én av to fra Miljøpartiet De Grønne (MDG) som stemte for forslaget, uttalte: «Det hører ikke hjemme i et samfunn med fri religionsutøvelse at staten favoriserer en religion» og «ved å fjerne den kristne referansen, gjør vi Grunnloven mer til en refleksjon av befolkningen.» 

«Forblir Norges folkekirke»

Mange politikere mener derimot at folkekirken har dype røtter Norge, og at dette dreier seg om tradisjoner og ikke formuleringer som kan medføre forskjellsbehandling. Andre la vekt på at den representerer noe som binder Norge sammen. Tove Elise Madland fra Arbeiderpartiet (Ap) uttaler: «Kristen kulturarv er viktig for oss som nasjon uavhengig av hvilke livssyn hver av oss vedkjenner oss til personlig».

Forslaget ble støttet av Rødt, men nedstemt med 136 mot 31 stemmer.  Og det innebærer at §15 fortsatt vil lyde: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.»

Representerer ikke mangfoldet i Norge

Men hvordan ser det ut for folkekirken i 2023? Ifølge SSB var 65 % av nordmenn medlemmer av den norske kirke i 2021, inntil videre en majoritet. Men alle tall lyser rødt. Dette representerer en 5 % nedgang på tre år. Og fra fødsel til død velger stadig flere bort folkekirken; det er færre døpte, konfirmerte, kirkelige gravferder og færre deltakere på gudstjenester. 

En undersøkelse viser at bare 20 % av nordmenn regner seg som personlig kristne. Av disse er også rundt 160 000 katolikker. Det blir stadig flere humanetikere. I 2020 var det rekordmange som konfirmerte seg humanistisk. Nærmere 30 %, og prosentandelen har vokst, fra 20 % i 2019, bare et år tidligere. 

Andre trossamfunn enn de kristne vokser også. Det blir flere muslimer, buddhister og hinduer. I Norge finnes også en rekke andre og mindre religiøse grupper, både innenfor og utenfor kristendommen.

Da blir de som bekjenner seg til evangelisk-luthersk tro ganske få. 

Kristendom som traume

Noen tar også avstand fra kristendommen av personlige årsaker. Bakke Sølberg (MDG) satte også ord på noe av dette: «Det er mange nordmenn som bærer kristendommen som et traume. Som har gjort deres kjærlighet til synd, og deres seksualitet til skam. At kirken er i endring, endrer ikke folks vonde livserfaringer.» 

For det er ikke reell likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn å nevne én religion spesifikt. 

Hun kan blant annet vise til de som har opplevd en tid da homofili var straffbart – frem til 1972. Og de som fremdeles blir utsatt for såkalt konversjonsterapi, homoterapi på folkemune; et av enkelte psykologer utført forsøk på å tvinge seksuell legning ut av mennesker. En praksis Stortinget planlegger å forby, og som i Europa foreløpig er straffbart i Hellas, Tyskland, Frankrike og Malta. 

Konservative krefter ønsker dog ikke et slikt forbud, og påfører slik fortsatt skam på de som ikke lever heteronormative liv. I tillegg har de fleste av oss barn som på et tidspunkt er blitt skremt og traumatisert med en mulig potensiell straff i helvete, barn som har lært at helt vanlige ting er synd. 

Vår historie vil leve videre – med eller uten ordet kristendom

Og hva er egentlig kristen kulturarv? Blir den mindre viktig om ordet «kristen» fjernes? Tror flertallet da at vi pålegges å slutte å feire jul og påske? Det er vel å undervurdere det norske folk. 

En rapport fra Oslo Met sier at overraskende mange som ikke er religiøse eller kristne, sier at jula har stor betydning. Til og med 3 av 4 norske muslimer feirer jul, og de velger å gjøre den til en sekulær tradisjon. Det har min familie også gjort, i likhet med hundretusener av etniske nordmenn; vi har tatt religionen ut av julen, men holder like fullt tradisjonene ved like. 

Kirkene vil også bestå uavhengig av hva som står i Grunnloven. Det vil for eksempel også de vakre, bevaringsverdige stavkirkene som både er turistattraksjoner og en viktig del av vår historie.  

Kristen kulturarv vil nok heller ikke forsvinne fra historiebøkene. Barna våre vil fortsatt lære om kristningen av Norge, at vi var et katolsk land i hundrevis av år og om lekpredikanter og misjonærer. De vil lære om brenning av kvinner som sto i ledtog med djevelen, om barn som ble kalt uekte fordi de ikke var født i ekteskap signet av Gud. De vil høre at kvinner ikke kunne være prester i Norge før på 1960-tallet. At foreldregenerasjonen deres lærte veldig lite om andre religioner.  

Kongehuset vil også bestå, selv om de være kristne og mangler religionsfrihet. Sistnevnte er et paradoks Stortinget valgte å beholde.   

Ingen reell likebehandling

Å favorisere kristendommen som del av en Grunnlov som skal tale for et spekter av ulike mennesker, er derimot å leve i en fortid med en type normer og homogenitet som veldig få nå kan relatere til. Det vitner også om en ikke ubetydelig fremmedfrykt, og kanskje til og med etnosentrisme. 

Det signaliserer indirekte at det mangfoldig sammensatte folket i Norge ikke har verdi for landet. Grupper som har beriket Norge i mange tiår med tilvekst av kultur som gjør Norge til det landet det er i dag. Som også skaper morgendagens kulturarv. For det er ikke reell likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn å nevne én religion spesifikt. Det å si at dette er formaliteter er å undergrave noe av det viktigste i mange menneskers liv. 

Grunnlov for alle

Denne praksisen innebærer også å svikte de titusener av norske ungdommer som i økende grad konfirmerer seg borgerlig og som lærer om likebehandling og trosfrihet. Tusenvis av unge som har tatt et bevisst valg om å velge Gud ut av konfirmasjonen. Det er kanskje de som reagerer aller sterkest på at vi fortsatt gir én religion en særstilling i Grunnloven, vår demokratiske bærebjelke. 

For Stortinget har ikke bare sviktet Norges mangfold, herunder de som bærer kristendommen som et vondt minne. Men også kommende generasjoner av stadig flere humanistiske ungdommer. De som ikke er stemmeberettigede og som de foreløpig ikke her representasjon hos de folkevalgte.

Ta ordet kristen ut av Grunnloven – og la både kristendom, islam, jødedom, hinduisme, buddhisme og andre livssyn blomstre på andre arenaer. Det vil bare bidra til å styrke det høyst nødvendige mangfoldet som trekker oss fremover. Da kan absolutt alle kjenne på tilhørighet.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.