Følgende skjedde i 2007 da jeg bodde sammen med familien min i bygda Kolbu i Østre Toten. Jeg satt på et venterom i Hunndalen og ventet på at bilen min ble vasket. En eldre, norsk mann satte seg ved siden av meg og spurte: «Har du barn?» Jeg svarte ja.

«Vi har lidd under rasisme i landet vi kom fra»

Han spurte meg så: «Hvordan behandler de barna dine i barnehagen eller skolen? Og hvordan behandler norske mennesker dere på gaten i hverdagen?» Jeg spurte: «Hvorfor spør du?»

Han svarer meg at han har en datter som giftet seg med en afro-fransk mann: «I dag har jeg et barnebarn som ser akkurat ut som sin franske far. Han har ofte blitt plaget av andre norske barn på skolen. Rektor og lærerne måtte derfor gjøre det klart for elevene at barnebarnet mitt er norsk som dem, men at faren hans er afro-fransk: «Dere må respektere alle, uavhengig av hudfarge og hår. Det er ikke tillatt i Norge å diskriminere mennesker».

Den gamle mannen fortsatte å snakke: «Da jeg kom inn her og så deg, tenkte jeg på deg og barna dine, spesielt siden dere ikke er opprinnelig norske.» Da svarte jeg: «Ikke bekymre deg for oss kurdere. Vi har lidd under rasisme i landet vi kom fra. Vi er i stand til å tilpasse oss eller reagere raskt på rasisme. Men heldigvis bor vi her i Norge hvor rasisme er forbudt. Men det er noen mennesker som kan behandle oss dårlig, og det kan også skje på skolen. Men de fleste er gode mennesker som deg.» På dette tidspunktet kom butikkmedarbeideren og informerte om at bilen min var klar. Jeg smilte til mannen, takket ham og gikk.

Sjansen for å bli møtt med hat

Jeg hadde nesten glemt denne hendelsen, helt til historien om Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali kom til overflaten i mediene i fjor høst. Antonsen ble politianmeldt av redaktør, samfunnsdebattant og skribent Jirde Ali for å ha fremmet hatefulle ytringer mot henne på en bar i Oslo.

Mens hun vokste opp fortalte hun oss om behandlingen hun noen ganger ble utsatt for. Det var vondt å høre om. 

Det fikk meg igjen til å tenke på hvor vondt det ville vært for meg å se min egen datter i en slik tilstand. Da vi kom til Norge i 2006, hadde vi bare én datter. Hun begynte i barnehagen og studerer nå på universitetet. Mens hun vokste opp fortalte hun oss om behandlingen hun noen ganger ble utsatt for. Det var vondt å høre om. 

I dag studerer hun psykologi og har giftet seg med en norsk mann som er stolt av henne. Selv kan jeg nå komme til å bli bestefar i løpet av de neste årene. 

Jeg er lettet over at barnebarnet mitt vil ha en stolt norsk far og en høyt utdannet mor. De vil passe på at barnebarnet mitt ikke blir utsatt for hat. Det er allikevel vanskelig å tenke på at sjansen for at barnebarnet mitt blir utsatt for andres hat er større dersom han eller hun ligner mer på min datter enn på sin lyshudede far. Den tanken må jeg leve med.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.