Biologen og transaktivisten, Eli Kappo, reflekterer i en tysk podcast rundt sin egen kjønnsutforskende reise. Vi binære har ikke slike opplevelser, derfor må vi lytte til dem som har dem, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Siegessageule
Stigmatisering og diskriminering ved jobbsøking er årsaker som nevnes av de som etter endring av kjønn endrer tilbake til opprinnelig kjønn, skriver Daniela Feistritzer i dette innlegget. 
Daniela Feistritzer
Latest posts by Daniela Feistritzer (see all)

Kjønnsdebatten er følelsesladd i Tyskland og i Norge. Den tyske avisen Die Zeit og Aftenposten, som er kjent for en relativt identisk profil, inntar to motsatte synspunkter. Det konservative Østerrike har på sin side anerkjent at kjønn ikke trenger å være binært, altså todelt.Tre lignende europeiske land og to motsatte synspunkter

Som konferansetolk og oversetter er jeg opptatt av samfunnsrelevante debatter. For nylig hørte jeg en tysk podkast ved navn Ich war glücklich als trans Mann, aber versteckte einen Teil von mir (Jeg var lykkelig som transmann, men gjemte en del av meg). Den inngår i serien Ist das normal? (Er dette normalt?). I podkasten inntar den tyske legen, psykoterapeuten og sexologen Melanie Büttner og den ansvarlige redaktøren for kunnskap ved ZEIT ONLINE, samt utgiveren av ‘Gesundheit und Digital’ (Helse og Digital), Sven Stockrahm, en kjønnsmanfoldig posisjon. Norske Kjetil Rolness håner derimot dette perspektivet i sin Aftenposten-kommentar Tut og kjør med transtoget. 

I Østerrike har man også et godt etablert tilbud for transpersoner og man starter tidlig med å tilby relevant helsehjelp. Transgender Teams Austria spiller en viktig rolle som desentralisert veiledningssenter, støttet av det østerrikske  forbundskansleriet  og helsedepartementet.

Vi må lytte til og ha tillit til andres opplevelser

I ovennevnte podkast går Büttner og Stockrahm ut ifra at mennesker og omgivelser er i stadig forandring. Dette kan påvirke vår kjønnsopplevelse. Et flytende kjønn kan medføre at noen søker seg tilbake til sitt biologiske kjønn eller velger et annet uttrykk etter en transisjon. Tonen er varm og respektfull i samtalen med biologen og transaktivisten, Eli Kappo, som reflekterer rundt sin egen kjønnsutforskende reise. 

I en alder av 19 år ble Kappo transmann. Hormonbehandling, psykoterapi og mastektomi var del av transisjonen. Senere kom tvilen og «de-transisjonen» (engelsk: ‘detransition’). Nå lever hen som kvinne, men er ikke ferdig.

Hvorfor «de-transisjonerte» hen? Var utredningen mangelfull? Angret hen på behandlingen? Kappo’s klare svar er nei. Vettskremt ved tanken på å miste de privilegiene som er forbeholdt binære mennesker drøyde hen transisjonen til lidelsestrykket ble for sterk og transisjonen ble den eneste utvei til et lykkeligere liv. Hen var lykkelig som transmann på tross av stigmatisering og hat. Men det vokste fram en indre lengsel etter å leve ut sitt feminine jeg som ikke var der før hen ble mann. Kappo angrer ingenting og takket være en dyktig endokrinolog fikk hen startet en behandling tilbake til kvinne. 

Vettskremt ved tanken på å miste de privilegiene som er forbeholdt binære mennesker drøyde hen transisjonen […]

Dette kan være vanskelig for oss binære å forstå. Vi har ikke slike opplevelser, derfor må vi lytte til dem som har dem. Det å ikke prøve det ut var ikke et alternativ for Kappo. 

Å ikke bli respektert som transperson gjør at noen angrer

I podkasten refereres det til en amerikansk studie blant 17 000 transpersoner der 13 % svarte at de periodevis gikk tilbake til det biologiske kjønnet de ble født med. Av disse igjen svarte 83 % at det skyldtes ytre faktorer som stigmatisering, og diskriminering ved jobbsøknad.

Alle mennesker har mannlige og kvinnelige sider

Podkasten gir en forståelse av at den binære modellen ikke er riktig, fordi mannlighet ikke kan begrenses til en maktkonstruksjon preget av dominans, styrke og underkastelse som kvinner må finne seg i. Mannlighet kan være myk, og kvinnelighet kan være det motsatte. Så finnes det ubegrensede variasjonsmuligheter og alle har både mannlige og kvinnelige sider i seg. Det er viktig for oss mennesker å leve ut vår kjønnsidentitet. Men til dette trenger vi et samfunn som er opplyst og klarer å ta imot variasjon. 

Unyansert og splittende fra Rolness

Rolness appellerer, i sin kritikk av transpersoners gjøren og laden, til avsky og redsel uten rom for respekt og refleksjon. Han treffer rett på følelser, istedenfor å invitere til saklighet. 

Rolness overlesser leseren med unyanserte påstander fra Minerva og fem lger som bare delvis har kjønnsinkongruens som sitt fagfelt. Han går til angrep mot Bufdir for sitt opplysningsarbeid og på gjeldende lover som regulerer kjønnsjusterende behandling i Norge. Rolness føler seg provosert av en tredje juridisk kjønnskategori og devaluerer leger og fagpersoner som i Aftenposten og i Tidsskriftet, tilhørende den Norske Legeforening, avslører hvorfor det finnes flere kjønn. Det at 15 personer angret, blir til en «eksplosjon» i antallet som angrer. Dette tallet virker for meg oppblåst sammenlignet med tallmaterialet som jeg refererer til ovenfor.

Oss binære trenger saklighet

Avslutningsvis ønsker jeg meg, som binær person, en saklig og nyansert debatt rundt dette temaet. Norge kan med fordel se på hvordan dette blir gjort i Tyskland.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER