Ytringer

Regjeringen ber om flere barn, men helst med riktig farge?

Selv om Helgheim liker å poengtere en universal politikk er det klart at kuttet hovedsakelig vil ramme innvandrere med bakgrunn fra blant annet Afrika, skriver Katja Busuttil i dette innlegget.
Foto : Koubang M Enyam
Statsministeren er bekymret over en dalende fødselskurve, mens politikere i regjeringspartiene påpeker at det må settes en grense for hvor mange barn som kan fødes. Grensen vil i all hovedsak ramme afrikanske barnefamilier, skriver Katja Busuttil.
0Shares

I årets nyttårstale hadde Erna Solberg en oppfordring til nordmenn om å føde flere barn, som et forebyggende virkemiddel til den fallende fødselskurven. I et intervju med TV 2, 11. Januar 2019 tar Per Willy Amundsen opp tråden igjen, men legger til: «Man må sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes». I følge Amundsen er ikke løsningen til etniske nordmenns fallende fødeselskurve, å få større innvandrerbefolkning. Tvert i mot, mener han at det er et problem at innvandrerkvinner får flere barn, og at innvandrerfamilier med fler enn tre barn derfor bør sanksjoneres med fult kutt i barnetrygdeytelsen.

Avviser diskriminering, men beholder politikken
Som svar på kritikken som inntraff etter Amundsens kontroversielle utspill, avviste FrPs innvandringspolitiske talsperson, Jon Engen-Helgheim, i Dagsavisen den 11. januar, at man vil skille mellom ulike etnisiteter. Han mener kuttet skal ramme alle barnefamilier med fler enn tre barn, uavhengig av etnisk bakgrunn. Paradoksalt viser SSB at etnisk norske kvinner føder i snitt 1,67 barn, mens kvinner med innvandrerbakgrunn i snitt føder 1,86 barn. Kvinner med bakgrunn fra Afrika topper statistikkene med 2,82 barn i snitt. Selv om Helgheim liker å poengtere en universal politikk er det klart at kuttet hovedsakelig vil ramme innvandrere med bakgrunn fra blant annet Afrika.

Mindre deltagelse blant økonomisk dårligstilte
Helgheim hevder at «nesten all økning i barnefattigdommen skyldes innvandring». Gitt en slik tankegang, er det kanskje ikke så underlig at både Amundsen og Helgheim ønsker en politikk som i størst grad rammer innvandrere. Selv om det er flere nyanser, kommer Helgheims påstand mest sannsynlig av at innvandre er overrepresentert blant lavinntektsfamilier, noe som bekreftes i SBB-rapporten Inntekts- og formuesstatistikk, oppdatert 20. Desember 2018.

Amundsen og Helgheim ønsker en politikk som i størst grad rammer innvandrere.

Vil det å kutte på økonomien til lavinntektsfamilier med fler enn 3 barn føre til noe godt? Lite tyder på at det vil føre til større deltagelse i arbeidslivet. Både Helgheim og andre politikkere bekymrer seg over lav deltagelse i arbeidsmarkedet, men i følge sosionomen Athar Ali, som uttalte seg om denne problematikken i Dagsavisen i August 2016, ligger problemet i at voksne innvandrere lettere faller ut av arbeidslivet eller ikke kommer inn, og at det ikke hjelper at utdanning eller erfaring fra hjemlandet avvises. Ali hevder i tillegg at det er vanskelig å oppnå deltagelse i samfunnet blant de som lever i fattigdom.

Forebygging – ikke diskriminering
Det kan virke som om FrP-politikernes logikk i all hovedsak går ut på at når man kutter i økonomien til store innvandrerfamilier, vil de komme i arbeid. Hvilke empiriske belegg som er brukt i denne sammenhengen er ukjent. Ali nevner i intervjuet at fattigdom er en kilde til svekket psykisk helse, og en rapport som ble publisert av SSB i 2017 viser at dobbelt så mange kvinner med innvandrerbakgrunn har dårlig helse sammenlignet med kvinner i resten av befolkningen.

Det er viktig at det rettes fokus på fattigdom hos minoriteter, men dersom dårlig psykisk helse henger sammen med dårlig økonomi, er det da ingen logikk i å kutte i økonomien til allerede økonomisk sårbare familier. Dersom FrP-politikerne ønsker reelle effekter, som gagner samfunnet, bør ikke da fokuset være på forebyggende tiltak som hjelper innvandrere i arbeid, i stedet for diskriminerende sanksjoner for store barnefamilier?