Foto: Privat
- «Adopterte og donor-unnfangede er unormale» - 12.12.2023
- Du skal ikke tåle så inderlig vel | Natalie Montaño - 28.11.2023
- «Jeg var ikke død» | Natalie Montaño - 18.09.2023
Adoptivforeldre Desirèe Reier og Øyvind Bakke Reier kommer med uttalelser i sin kronikk i VG den 18. november som jeg finner hårreisende.
Jeg er voksen og «adoptert» – ikke «adoptivbarn»
Det ene er deres bruk av betegnelsen «barn», som jeg finner særdeles enerverende. Klart, vi er noens barn, men de fleste adopterte i Norge er ikke barn lenger. At en til stadighet omtaler adopterte som gruppe, som barn, kan oppfattes infantiliserende. Adopterte vokser faktisk opp de også, blir voksne.
Media benytter seg støtt og stadig av dette begrepet. Jeg, med flere aktivister, sender e-post til aktuelle journalister og ber dem endre det. Det er langt gunstigere og mer inkluderende og rett og slett skrive: «adopterte».
Adopterte har egenhendig tatt tak i problematikken
Jeg vet ikke om Reier-paret vet at det i stor grad er adopterte selv som har presset på media for å belyse tematikken og til å få myndigheter til å ta tak. Det er riktig at mye av det som kommer frem ikke er nytt, men omfanget og hvor mye som kommer frem er relativt nytt.
Aktivistene på feltet fortjener slik en stor takk for det høye presset de legger på media og myndigheter. Adopterte aktivister som har blitt møtt med enorm motstand, fordi de belyser forhold som skulle vært undersøkt for lengst.
Nigel Cantwell, som har jobbet med barns menneskerettigheter i en årrekke, anerkjenner i en uttalelse til TV2 i slutten av oktober at det er adopterte selv som løfter frem de problematiske forhold ved adopsjon, som vi nå kan takke for det.
Adoptertes historier – ikke alltid like godt forvaltet
Så kommer den hårreisende påstanden om at Bufdir, media og Kjersti Toppe skal ha det til at alle adopsjoner er ulovlige. Det er ingen steder det angis at det mistenkes at alle er det. Snarere tvert imot. På siden der adopterte kan melde inn bekymring i sin sak, skriver Bufdir som følger: «Bufdir har ingen indikasjoner på at det har skjedd systematiske ulovligheter i gjennomføringen av adopsjoner til Norge.»
Fokuset på hvorvidt en adopsjon er lovlig eller ikke, er en avsporing fra det å faktisk kunne snakke om hvor etisk riktig det er å adoptere.
Fokuset på hvorvidt en adopsjon er lovlig eller ikke, er en avsporing fra det å faktisk kunne snakke om hvor etisk riktig det er å adoptere. Det er ikke det samme som å stille spørsmål ved den enkelte adoptants kjærlighet. Det er heller ikke et spørsmål om hvorvidt den adopterte fikk det bra eller ikke som følge av adopsjonen. Diskusjonen må tas.
Reiser skriver så om adopsjon som traume og at adoptivforeldre blir kurset i å håndtere dette. Videre skriver de om at adoptivforeldre forvalter adoptertes historie, og at de ikke kjenner noen som ikke gjør det på en god måte. Det forteller meg at deres perspektiv er for snevert. En anbefaling er å oppsøke felter innenfor området som ikke bare bekrefter ens eget perspektiv, slik at en vet om noe annet enn det Reier tilkjennegir.
Som adoptert, kjenner jeg til en rekke saker der adoptivforeldre slett ikke forvaltet eller forvalter den adoptertes historie godt nok. Langt derfra. Det er tilfeller av tilbakeholdelse av dokumentasjon, informasjon og det som verre er. At en får informasjon om det traumet adopsjon er, er ikke det samme som at en er kapabel til å takle det, uansett hvor gode intensjoner en har.
Å romantisere rundt adopsjoner gagner ingen
Traume knyttet til adopsjon kan være adskillelsen fra biologiske foreldre, men det er også langt mer. For noen adopterte fortsetter det traumatiske i adoptivfamilien, med omsorgssvikt og mishandling. Forhåndsgodkjenningen er en nødvendig formalitet i adopsjonsprosessen, men er i flere tilfeller ikke verdt papiret den er skrevet på. Adoptivforeldre er ikke nødvendigvis mer kvalifiserte enn andre på å være foreldre til tross for dette papiret og en lang utredning.
Det at noe er særlig vanskelig å stå i eller forholde seg til, betyr ikke alltid at det er godt og hensynsfullt å verne folk fra sannheten. Verden er full av vederstyggelighet, og det er adopsjonsfeltet også. Det bør bli en slutt på å lukke øynene for det eller dysse ting ned, «bare fordi» det er beintøft å forholde seg til.
For det er som Arnulf Øverland sier: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
