Fraværet av et krigsoppgjør på Sri Lanka

Et minimum må være at de etterlatte kan få endelig bevis på at familiemedlemmene sine fortsatt er i live. Eventuelt når de døde, skriver Pirashanthy Sivabalachandran i dette innlegget. Bilde fra en demonstrasjon i London
Foto: Bruce Thomson
18. mai 2019 er det 10 år siden borgerkrigen på Sri Lanka endte. Og fortsatt har det ikke skjedd et oppgjør, skriver 
Avatar

Latest posts by Pirashanthy Sivabalachandran (see all)

Tamilenes krav var ikke urimelige. Finnmarkinger forstår ønsket om å hegne om sine landområder slik at lokalbefolkningen gis forrang til utnyttelsen av naturressursene sine. Vestlendinger forstår ønsket om å styrke retten til å snakke og skive på den målformen som best likner sin egen dialekt – og det i et tilfelle når nynorsk og bokmål er såpass like. Tamil og Singalesisk er ikke beslektede språk en gang. Samene forstår ønsket om å kle seg i sine nasjonaldrakter og utøve sine riter og ritualer. Det er subtile forskjeller mellom hvordan de ulike draperer sine sarier. En trønder vil aldri kunne akseptere at makten kun skal springe ut fra Østlandet. Det er ikke en gang en mager trøst at Trine Grand Skeie opprinnelig er fra Nord-Trøndelag så lenge hun velges inn fra Oslo – og Regjeringen kritiseres derfor som trønderfri for første gang siden krigen.

Og 17. mai feiret vi nettopp med brask og bram for å minnes at nordmenn ønsket ikke lenger ønsket å være under styret til Danmark og Sverige – og da hadde okkupasjonen vart i 500 år. Tamilene hadde egne kongedømmer frem til britene kom for 250 år siden – og blitt relativt godt behandlet under britisk styre. Den etniske konflikten på Sri Lanka er bare 70 år gammel – minnene om hvordan det var med selvbestemmelsesrett og mulighet til å utøve egen kultur fritt er like ferskt som minnene etter andre verdens krig.

Vi nordmenn kan derfor godt relatere oss til kravene til tamilene på Sri Lanka.

Det finnes videobevis på at de var i live da de ble ført bort av regjeringsstyrkene – men hvor er de nå?

Og så kan vi skrive en egen avhandling om den politiske og militære organisasjonen LTTE, om både bragder og kritikkverdige forhold. Men realiteten er at de ikke lenger er en maktfaktor på Sri Lanka. Deres ledere er henrettet. Og soldatene er enten drept eller straffet.

Staten har derimot ikke gjort rede for hvordan de siste månedene av krigen kunne bli så blodig som den ble. De har ikke redegjort for hva som skjedde med tusenvis av personer som ble internert. Det finnes videobevis på at de var i live da de ble ført bort av regjeringsstyrkene – men hvor er de nå? Regjeringssoldater tok selv bilder og video av ulovlige henrettelser av personer som var ubevæpnet og hadde overgitt seg. At slike grusomheter skjer i krig er godt kjent. Vi har bildebevis fra konflikter rundt hele verden hvor soldater skjender likene til motstanderne. Hvor det blir begått seksuelle overgrep mot både menn og kvinner. Det er ikke bare soldatene til diktatorer som Ugandas Idi Amin eller Kambodsjas Pol Pot, eller terroristene i ISIS – men også amerikanske soldater som torturerer irakiske fanger. Gjentatte ganger er vi vitne til mennesker som ønsker å påføre så mye smerte og ydmykelse på motstanderen sin at vi som bor i fredlige land knapt kan forestille oss det. «I kampens hete» kan mye skje – men det er vanskelig å oppnå forsoning dersom dette ikke adresseres i etterkant.

Et minimum må være at de etterlatte kan få endelig bevis på at familiemedlemmene sine fortsatt er i live. Eventuelt når de døde. De har protestert i snart 800 dager. Og å stoppe den statlig provoserte bosettingen av singalesere i tamilske områder. Tamiler og singalesere kan fint bo side om side – sivilbefolkningen har levd i en multietnisk smeltedigel i hundrevis av år. Problemet i dag er derimot at tamilske landområder eksproprieres til «militære formål», men brukes til alt annet som turistnæring, landbruk og religionsutøvelse.

Norske og internasjonale medier og politikere kunne ikke snakke om noe annet i en uke da vel 400 menneskeliv gikk tapt 1. påskedag. Med den samme iveren kan det internasjonale samfunnet kanskje bistå i å redegjøre for hvordan 40 000 (absolutt laveste estimatet, trolig er det reelle tallet cirka 70 000-100 000) døde de siste to månedene av krigen i områder som ble erklært som trygge/beskyttede av regjeringen. Og hva som skjedde med de tusenvis som fortsatt er forsvunnet.

Filmen som lenkes til er brutal og viser henrettelsen av mennesker og døde kropper. Barn bør unngå å se den. Ungdom anbefales å se den med voksne.

Se video fra Outsider TV