
Foto: Scanstockphoto
Rodas Tadese Sibahtu skrev i Aftenposten 1. januar 2025 at pengeoverføringer fra innvandrere til lavinntektsland bør anerkjennes som en effektiv form for bistand og gis samme skattefordeler som veldedige donasjoner. Hun påpeker at innvandreres økonomiske bidrag ikke bør mistenkeliggjøres, men verdsettes som en viktig del av internasjonal solidaritet og utvikling.
Staten bør gjøre det enklere for innvandrerfamilier å sende penger hjem
Dette er en diskusjon Norge trenger. Nesten én million mennesker i Norge har innvandrerbakgrunn, mange fra land preget av krig, konflikt og fattigdom. For dem erdet en selvfølge å støtte familien økonomisk. Likevel møtes denne praksisen med skepsis og kritikk, ofte uten grunnlag i fakta. Forskning viser at direkte pengeoverføringer er en av de mest effektive bistandsformene, men debatten i Norge preges av forestillingen om at disse pengene er en økonomisk byrde – snarere enn en ressurs.
Dobbeltmoral i synet på økonomisk solidaritet
Historien viser at innvandrere alltid har sendt penger hjem. Ville nordmenn på 1800- tallet blitt anklaget for å «tappe Norge» da de sendte penger hjem fra USA? Neppe. Likevel møter dagens innvandrere kritikk for å gjøre det samme – hjelpe sine nærmeste i land hvor noen hundrelapper kan utgjøre forskjellen mellom utdanning og analfabetisme, mellom liv og død.
Det finnes en åpenbar dobbeltmoral i hvordan pengeoverføringer vurderes. Når en norsk pensjonist sender penger til Spania for å finansiere en behagelig pensjonisttilværelse, sees det som en legitim bruk av egne midler. Når en flyktning sender penger til sin familie i Somalia, tolkes det som en økonomisk trussel. Hvorfor? Når velstående nordmenn flytter penger over landegrenser, anser vi det som en del av økonomisk frihet. Når innvandrere gjør det samme for å støtte fattige slektninger, møter de mistenkeliggjøring.
Pengeoverføringer er en økonomisk livline – ikke en lekkasje
Faktum er at pengeoverføringer fra diasporaen er langt mer enn privat støtte – de utgjør en økonomisk livline for millioner av mennesker. Ifølge Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) utgjorde slike overføringer til Afrika over 95 milliarder dollar i 2021, mer enn både direkte utenlandsinvesteringer og bistand til mange afrikanske land. Disse midlene går direkte til helse, utdanning og småbedrifter, noe som styrker lokal økonomi og reduserer fattigdom.
Til sammenligning sluses bistandsmidler ofte gjennom tungrodde byråkratiske systemer eller havner hos makteliten. Likevel fremstilles pengeoverføringer fra innvandrere som en byrde, snarere enn en ressurs. Burde vi ikke heller rette kritikken mot hvordan norske bistandsmidler forvaltes, og sikre at de faktisk kommer de mest trengende til gode?
En smartere utviklingspolitikk
En vanlig påstand er at innvandrere bruker «våre skattepenger» på å støtte familien i utlandet, i stedet for å investere i barna sine her i Norge. Denne retorikken overser det vesentlige, at de fleste innvandrere jobber hardt, betaler skatt og klarer å forsørge både familiene sine her hjemme og i hjemlandet. Å sende penger til sine nærmeste er ikke et tegn på manglende integrering, men tvert imot en handling basert på ansvarsfølelse – en verdi som ellers hylles i det norske samfunnet.
I stedet for å mistenkeliggjøre innvandreres økonomiske bidrag, bør vi spørre oss-, hvordan kan vi gjøre pengeoverføringene mer effektive? Hva om vi ga skattefradrag for slike overføringer, slik vi allerede gjør for veldedige donasjoner? Hvordan kan vi utvikle systemer som sikrer at disse pengene bidrar enda mer til utvikling?
Det er også på høy tid at vi slutter å se på pengeoverføringer som en økonomisk lekkasje. Norge er ikke en isolert økonomi. Vi er en del av et globalt nettverk av handel, investeringer og kapitalflyt. Våre investeringer i utlandet, vår import og eksport, er ikke et «tap» for Norge – det er en naturlig del av en sammenkoblet verden. Hva om vi begynte å se på pengeoverføringer fra innvandrere på samme måte, som en integrert del av et system der arbeidskraft, ressurser og kapital flyter mellom utviklede og utviklingsland?
I årevis har norske myndigheter oppfordret oss til å hjelpe folk «der de er». Pengeoverføringer fra diasporaen er nettopp et slikt bidrag. Det er ikke flere veldedige kampanjer for å gi julegaver til barn i Afrika vi trenger, men et system som støtter dem som allerede bidrar – måned etter måned. Norske familier med røtter i utlandet gjør en enorm innsats for å redusere global fattigdom, uten skattefradrag og uten oppmerksomhet. Hvis Norge mener alvor med å føre en smart og effektiv utviklingspolitikk, er det på tide at vi anerkjenner denne økonomiske kraften – og slutter å mistenkeliggjøre dem som bidrar.