Hver 8. mars feirer vi kvinnedagen, en dag som symboliserer kampen for frihet, likestilling og kvinners rettigheter. For meg, som muslimsk jente i Norge, er denne dagen en påminnelse om styrken vi bærer, men også om de utfordringene vi fortsatt står overfor.
Jeg ble født i Pakistan, men har vokst opp i Norge. Her har jeg fått muligheten til å forme mitt eget liv. Jeg har friheten til å være den jeg ønsker å være. Likevel føler jeg ofte at jeg må forsvare både min tro og min identitet. I et land som verdsetter likestilling, er det paradoksalt nok mange som tror at jeg, som muslimsk jente, ikke kan være fri.
Jeg elsker min tro. Den gir meg styrke, mening og trygghet. Men det er vanskelig når mennesker ser på meg og antar at jeg ikke har valgt dette selv. At min hijab er et symbol på tvang, at min tro begrenser meg, eller at jeg lever etter regler jeg ikke selv har valgt. Noen ganger blir jeg sett på som annerledes, som en som må frigjøres. Det gjør vondt, fordi jeg vet at min frihet ikke defineres av andres blikk, men av mine egne valg, og noe jeg er stolt av.
I Norge møter jeg en type kamp som mange kanskje ikke tenker over. Kampen for å bli akseptert som jeg er, uten å måtte bevise at jeg er like selvstendig, like sterk, like verdig som alle andre. Frihet betyr ikke det samme for alle – for meg betyr det retten til å tro, til å kle meg slik jeg vil, og til å bli respektert for mine valg.
Jeg har ofte følt at jeg står mellom to verdener. På den ene siden vil jeg ære min bakgrunn og min tro. På den andre siden ønsker jeg å passe inn i samfunnet jeg har vokst opp i. Noen ganger føles det som om jeg må bevise meg selv til to parter. Overfor de som mener jeg er for fri, og de som mener jeg ikke er fri nok. Likevel har denne balansen gjort meg sterk, fordi jeg ikke lar andres meninger definere hva frihet betyr for meg. Den balansen har lært meg at identitet ikke handler om å velge én side, men om å akseptere alle sider av seg selv. Jeg kan være muslimsk, jeg kan være norsk, jeg kan være pakistansk, jeg kan være kvinne – og jeg kan være alt dette uten at jeg må forklare meg selv til andre.
Jeg kan være muslimsk, jeg kan være norsk, jeg kan være pakistansk, jeg kan være kvinne – og jeg kan være alt dette uten at jeg må forklare meg selv til andre.
For meg handler kvinnedagen om å løfte hverandre opp, om å anerkjenne at kampen for likestilling ser forskjellig ut for oss alle. Muslimske kvinner, både i Norge og andre steder i verden, møter unike utfordringer. Vi kjemper mot fordommer utenfra og forventninger innenfra. Vi skal ikke måtte velge mellom hvem vi er og hvem samfunnet forventer at vi skal være.
Mitt ønske er en verden hvor en kvinne ikke blir dømt for sin tro, sin hijab, eller sine valg. Hvor vi ikke må forklare eller forsvare hvem vi er – men bare kan være. Til alle muslimske jenter: Du er verdifull. Din stemme betyr noe. Du er fri, på din egen måte. Ingen kan ta det fra deg.
