Verdidebatten om adopsjon – hvor blir den av?

Hvorfor tåler det kollektive samfunnet så inderlig vel den urett som er gjort mot sine «norske» barn? Og hvorfor vil de ikke snakke om det? Er det fordi uretten er bygd på grunnlag av våre felles verdier og holdninger?

26. mars kunngjorde den koreanske granskingskommisjonen for adopsjoner (TRC) sin delrapport. Den bekrefter ulovligheter og brudd på adoptertes og deres biologiske foreldres menneskerettigheter.

Korea er det landet i verden som har bortadoptert flest av sine barn. Hele 250 000 barn er adoptert til den vestlige verden, 6500 til Norge. Utenlandsadopterte utgjør en minoritetsgruppe i det norske samfunnet.

Hvorfor er debatten om adopsjon fraværende?

Så hvorfor er debatten om adopsjon fraværende? Og hvorfor er det så mye det ikke snakkes høyt om?

Har de blitt så fornorsket at de blir usynlige og glemt av politikere og medienorge? Selv i det offentlige velferdssystemet og hjelpeapparatet fanges de ikke opp. For deres navn som de kom med fra fødelandet er blitt fjernet og utvasket. Og fordi de har vært like «norske» som alle andre, har de også gått under radaren.

Flere adopterte har tatt opp og stått i front for at det trengs en nødvendig verdidebatt om adopsjon. En debatt som ikke handler om hvem som har positive og lykkelige opplevelser med sin adopsjon eller ikke. Eller hvem som har vært uheldige i form av å oppleve omsorgssvikt, overgrep, utenforskap og rasisme. Selv om å være adoptert ikke er en forutsetning i seg selv for å oppleve dette, er det å være adoptert en sårbar risikofaktor. Og dessverre er det svært mange som bærer på slike levde erfaringer.

Den strukturelle systemsvikten som nærmest har gått i arv mellom adoptert, fra land til land, regjeringer til regjeringer og organisasjoners adopsjonspraksis, er en debatt som ikke løftes opp.

Men mest fraværende er debatten som utfordrer narrativer og holdninger rundt utenlandsadopsjon. Og med det også vårt felles verdigrunnlag.

Det er nå nødvendig med en verdidebatt som utfordrer det romantiserte narrativet om at barn fra fattige land får det så mye bedre i vesten.

Hvordan bryte flere tiår med slike holdninger? Holdninger som stigmatiserer adopterte og undertrykker til utenforskap?

Mange adopterte har måttet leve med en livslang takknemlighetsgjeld

Mange adopterte har måttet leve med en livslang takknemlighetsgjeld som har blitt en livslang traumatisk skjev utvikling av egen identitet, tilhørighet og tilknytning. Det har ført til anstrengte relasjoner i barndom og oppvekst. Og ikke takknemlighet for hvor heldige en har vært over å bli dratt opp fra sine røtter, adskilt fra sitt land, kultur, språk,biologiske foreldre, familie og folkeslag. De har måttet bære på den sorgtunge hemmeligheten alene hele livet for å ikke avvike fra samfunnets narrativ om hvor heldige en har vært.

Adopterte har også måttet leve med alle løgnene og bedrageriet som har blitt fortalt dem om at en er blitt gitt bort i kjærlighet for å få et bedre liv i vesten. Slik har vi forsvart fornorskningen av tusenvis av barn ved å frata dem det nære båndet mellom mor og barn. Hva er det som får oss til å tro at kvinner i «sør» er mindre glade i barna sine?

Det er nødvendig å ta den moralske verdidebatten som retter et kritisk blikk og stiller kritiske spørsmål til hvor langt er en villige til å gå for å tilfredsstille sitt eget barneønske og behov.

Noen voksne er virkelig så desperate og egoistiske at de ignorerer Bufdirs avgjørelse om å trekke tilbake tillatelsen til å adoptere fra en rekke land. Direktoratet kan ikke garantere for sikkerheten til barna og deres biologiske familier fra land Norge tidligere har adoptert fra. Likevel varsler 60 personer ventende adoptanter om massesøksmål mot staten..De er villige til å se bort fra faren for å få et barn på ulovlig vis – for å tilfredsstille og dekke eget barneønske og behov. Et barn som kanskje er stjålet, kidnappet eller utsatt for trafficking.

Det er ikke noe galt eller skammelig med å ha et barneønske Forventningene og håpet, og sorgen og tapet over å ikke kunne få barn selv er forståelig og lov å ha. Men det er spinngalt og moralsk forkastelig dersom dette gjør at noen er villige til å overse at myndighetenes fagpersoner ikke garanterer for sårbare barn og foreldre i «vanskeligstilte land» sin sikkerhet.

Hva er det som skurrer i norske verdier og holdninger? Til å mene og kreve at vi har rett til å adoptere barn til enhver pris? Når det faktisk ikke er menneskerett å få barn!

Haag konvensjonen fra 1996 slår fast at barnets beste skal være det overordnede i utenlandsadopsjon. Ifølge konvensjonen er utenlandsadopsjon siste utvei for barnet, etter at alle muligheter i hjemlandet er prøvd ut. Det innebærer at det skal mye til før det er til barnets beste å flytte til andre siden av jordkloden og miste sin identitet og tilknytning til sin opprinnelse.

Fokuset på barnets beste innebærer også at utenlandsadopsjon ikke skal dekke barnløse sitt behov for å få barn. Så hvorfor har de fleste adoptanter fått behandling for barnløshet, for deretter å stille seg i årelang adopsjonskø i det som fremstår som siste utvei?

Med den kunnskapen vi har i dag mener jeg også at Haag-konvensjonen er utdatert, og må evalueres og oppdateres. Den dekker ikke dagens standard med den kunnskapen vi har om barneperspektivet.

Adopsjonsskandalen i Sør-Korea dreier seg heller ikke bare om systematisk kriminell menneskehandel (trafficking av barn). Eller bare om barn av enslige mødre og barn født utenfor ekteskap der kvinner ble skambelagt.

Men også om ren og skjær etnisk utrenskning av barn med foreldre av ulik etnisitet.

Fordi de var såkalte blandings barn «mixet rase», handikappede barn, og barn med psykiske og fysiske funksjonsnedsettelser som ble adoptert bort. Sør-Korea har altså systematisk brukt adopsjonsprogrammet sitt til å kvitte seg med bestemte befolkningsgrupper. Noe den koreanske granskningskommisjonen og andre har avdekket.

På tide å sette ord på noe av det også?

Å trekke paralleller til jødeutryddelsen er en hard ting å svelge, og svært vanskelig å ta innover seg for mange. Men mens krystallnatten markeres hvert år, har adopterte i vår moderne tid selv måttet stå alene og opp for seg selv  for å kreve oppreisning for den urett som er gjort mot dem – og fortsatt skjer.

Å tro noe annet er ikke bare naivt, men en fornektelse.

Når uretten som er påført denne  minoritetsgruppen omsider anerkjennes av den koreanske granskningskommisjonen, og det erkjennes brudd på deres menneskerettigheter, gidder ikke statlig media å gi folket denne nødvendige og relevante folkeopplysningen. NRK sier de «ikke har plass til flere saker om adopsjon». De klarer altså ikke å gi denne uretten plass i nyhetene der andre store internasjonale mediehus har gitt dette spalteplass. Det er skammelig!

Politikere er også villige til å strekke seg umoralsk langt for å støtte adoptanters barneønsker. For selv om Bufdir anbefalte midlertidig stans av alle utenlandsadopsjoner mens granskningen av utenlandsadopsjoner pågår,- var ikke daværende barne- og familieminister Kjersti Toppe, Hun mente en stans var «for inngripende”. Selv om Bufdir ikke kunne garantere for at Norge ikke fortsatte å bidra til menneskerettighetsbrudd. Samtidig som hun med en sterk oppfordring, som selv har 6 barn,  norske kvinner til å føde flere barn.

Er dette et desperat press fra samfunnet om at en perfekt familie får en kun med barn?

Våre folkevalgte skygger unna av berøringsangst til å ville ta saken opp i Stortinget. Er det feighet, redsel for tråkke inn i et vepsebol av motstand, eller mangelen på kunnskap om adopsjon som skremmer dem vekk? Og venstresiden som i godheten og barmhjertighetens navn er forkjempere for menneskerettigheter – hvor er deres brølende sinte stemmer over den urett som media har avdekket mot denne minoritetsgruppen?

Norge et land som liker å se seg selv som verdensledende på menneskerettigheter.

Så hvorfor så tyst Norge, når det verden over blir anerkjent  menneskerettighetsbrudd mot deres adopterte barn? Barna som har vært så viktige å få og fornorske?

Den offentlige unnskyldningen må nok sitte fryktelig langt inne. Den vil være en erkjennelse og oppreisning som anerkjenner uretten. Og styrker grunnlaget for både enkeltsaker og massesøksmål i rettsvesenet.

Mange tenker fortsatt at det ikke er begått en urett mot adopterte og deres biologiske foreldre. Fordi det er lovlig å adoptere, det er nedfelt av alle lands myndigheter. Og verdi holdningen om at vi har gjort barna, og mødrene en tjeneste, har mange  forankret dypt inne i seg  selv. Vi har jo gitt barna et bedre liv i velstand og trygghet?

Er det ideologiske tankesettet om en vinn-vinn-situasjon for dekke barnløse sitt ønske og redde barn fra fattigdom og elendighet i eget land så inngrodd – at vestlige land ikke er villig til gi slipp på egen opphøydethet i barmhjertighetens navn?

Er det derfor Norge ikke tør ta opp verdidebatten? Fordi vi da må se oss selv i øynene og utfordre hvilket samfunn vi bygger verdiene våre på?