Hva er vitsen med krig?

Hele livet mitt er blitt formet av krigens brutalitet: av flukten som rev oss opp med røttene, av minner om utrygghet og av vissheten om hvor raskt et fredelig nabolag kan forvandles til ruiner.

For noen uker siden satt jeg bak rattet i familiebilen en grå ettermiddag, med nyhetssendingen mumlende i bakgrunnen. I bilen sitter mine to sønner på ti og elleve år. Vi snakker om nyheter og om Donald Trumps ydmykende behandling av Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, begge blir engasjert i tematikken og eldstemann sier noe som jeg blir undrende over siden. «Hva er vitsen med krig?”

Spørsmålet henger i luften som en tung tåke. Rattet føles glatt under hendene mine idet jeg famler etter et svar. Hva er egentlig vitsen med krig? Som voksen med litt livserfaring burde jeg ha et klokt svar til barnet mitt, men jeg kjenner at ordene stopper opp i halsen. I stedet kommer minnene strømmende. Jeg er 4-5 år gammel igjen, like gammel som min yngste sønn, og sitter på gulvet ved siden av radioen hjemme.

Det er 1990 og nyhetene forteller om invasjonen av Kuwait. Jeg husker ordene “invasjon” og “Kuwait” selv om jeg ikke den gang forsto hva de betydde. Stemmen fra radioen hørtes alvorlig og fjern ut, som om den kom fra en annen verden. Min familie hadde allerede flyktet fra krigen i Iran og den brutale situasjonen for kurdere og andre etniske grupper og nasjonaliteter der. Vi var politiske flyktninger i Sør- Kurdisran. For et barn er det vanskelig å danne seg en faktabasert forståelse om krig og krigens brutalitet. Krig fremsto for meg som et uforklarlig monster som kastet skygger over livet vårt uten forvarsel.

Som barn trodde jeg at krig var like utenkelig og ukontrollerbar som et jordskjelv eller en storm – en slags naturkatastrofe skapt av sinte guder. Men etter hvert som jeg vokste opp, skjønte jeg sannheten: Krig er noe mennesker skaper. Det er ikke et vesen fra eventyrene, ikke en forbannelse fra himmelen. Det er vi – mennesker av kjøtt og blod – som velger krig. Og de valgene satte dype spor i min barndom. Hele livet mitt er blitt formet av krigens brutalitet: av flukten som rev oss opp med røttene, av minner om utrygghet og av vissheten om hvor raskt et fredelig nabolag kan forvandles til ruiner.

Nå sitter jeg her som voksen, med to små i baksetet, og forsøker å forstå hvordan jeg skal forklare dem noe jeg selv har brukt et liv på å begripe. Når jeg ser meg omkring i verden i dag, blir det tydelig at krig sjelden handler om nødvendighet eller rettferdighet. Ofte handler krig om makt og penger. Det handler om ledere som vil ha mer kontroll, om regjeringer som jager ressursene de begjærer, om økonomier som smøres av våpensalg. “Hva er vitsen med krig?” spør sønnen min igjen. Svaret som vokser fram i meg, er trist: Ofte er det ingen annen “vits” enn de kyniske interessene til dem som starter den.

Se bare på den geopolitiske situasjonen i dag. Russlands invasjon av Ukraina er et skremmende eksempel. Millioner av ukrainere har måttet flykte fra sine hjem, byer er lagt i grus, tusenvis av liv er tapt. Vladimir Putin prøver å omskrive historiens grenser og gjenopprette en maktbalanse fra en svunnen tid. Det er ingenting nødvendig eller rettferdig ved denne krigen – den er drevet av maktbegjær og historiske vrangforestillinger. Et helt folk blir straffet fordi en leder i øst ønsker større makt og innflytelse.

Men bildet er sjelden svart-hvitt. I møte med krig ser vi også hvordan verdens ledere i både øst og vest spiller sine egne maktspill. Stormakter har alltid brukt mindre land som brikker i et større spill. USAs invasjon av Irak for snart to tiår siden ble forsvart med store ord om frihet og sikkerhet, men i bunn og grunn handlet det også om makt og kanskje tilgang til olje. I Syria og Jemen har fremmede makter kastet ved på bålet for å fremme sine egne interesser. Når bomber faller, er det alltid noen i et styrerom et sted som tjener penger, alltid noen politikere som vinner poeng hjemme ved å vise “styrke”. Både demokratier og autoritære regimer har dessverre hatt ledere som har latt seg friste av krigens spill.

Midt oppi dette storpolitiske spillet blir vanlige mennesker som deg og meg sittende igjen med den høyeste prisen. For familier på flukt, for barna som mister barndommen, for de etterlatte som må leve med sorgen, finnes ingen trøst i at krigen ga noen mer olje, penger eller makt. Fra mine foreldres historier om bomber som falt om natten, til dagens nyhetsbilder av barn i kalde kjellere i Kyiv – alt sammen viser krigens sanne ansikt: lidelse, tap og frykt. Disse erfaringene har lært meg at uansett hvilke glorifiserende taler som holdes om ære og nødvendighet, er krigens virkelighet ubeskrivelig brutal og meningsløs for dem som rammes.

Jeg møter blikket til sønnen min i speilet igjen. Han venter fortsatt på et svar. Han er for ung til å forstå geopolitiske analyser, men akkurat gammel nok til å merke at jeg nøler med å svare på noe som burde være enkelt. Kanskje finnes det ikke noe enkelt svar. Jeg trekker pusten dypt. “Vet dere,” sier jeg langsomt, “jeg har tenkt på det samme spørsmålet hele livet. Krig gir ingen mening. Noen ganger sier de at det er for å beskytte landet sitt eller hjelpe andre, men som oftest er det fordi noen med makt vil ha noe – mer land, mer penger, mer makt.”

Bilen ruller videre mens jeg prøver å finne de rette ordene. “Krig føles noen ganger som om den bare skjer,” fortsetter jeg, “men sannheten er at mennesker starter kriger. Det betyr også at mennesker kan la være.” De er stille; de tenker nok over svaret mitt. Jeg håper de forstår litt, selv om de kanskje ikke klarer å gripe alt ennå.Til slutt bryter eldstemann stillheten: “Så … man kan la være å ha krig?” Jeg nikker og prøver meg på et lite smil. “Ja,” svarer jeg mykt. “Krig er ikke en skjebne, men et valg mennesker tar. Og det er et valg vi som menneskehet må lære å si nei til.”