Foto: Regjeringen.no
Disse vindkraftverkene vil berøre mesteparten av siidaens område og bety slutten for de fleste som driver reindrift her i dag.
På vår vakt risikerer våre barn å bli frarøvet hele sin kulturarv og fremtid i den reindriftssamiske kulturen. Det er så hjerteskjærende at det finnes ikke ord.
Vi voksne risikerer å miste hele vårt næringsgrunnlag, vår mulighet til å forsørge våre familier, vår livsstil, alt vi er og alt vi har. Samtidig har vi ingen steder å gå. Det er ikke plass til flere reindriftsutøvere i tilgrensende områder. Svært mange reinbeitedistrikter i Finnmark står nå i samme situasjon.
Det er dette stortingspolitikerne skal ta stilling til tirsdag 6. mai.
De folkevalgte skal stemme over hvorvidt de vil gå inn for å teppelegge Finnmark med vindturbiner. Dette vil innebærer tidenes land-grab fra samiske rettighetshavere i Finnmark. Aldri før har vi stått overfor en trussel om tap av så enorme arealer på samme tid i historien. Det er en eksistensiell kamp vi står i, som for oss handler om å være eller ikke være.
Vil det i det hele tatt være en fremtid for samiske næringer, språk og kultur i staten Norge etter dette?
75% av landets samiske tamreindrift utøves i Finnmark. Mesteparten av fylkets utmark er allerede i bruk som reinbeiteland. Alle de innmeldte vindindustriprosjektene i Finnmark er lagt til reinbeiteområder, til tross for kraftige protester fra næringa. For å sette saker og ting i perspektiv, vil det tilsvare 25 Fosen-skandaler om hver av disse blir realisert, eller 25 saker tilsvarende oppdemmingen av Alta-Kautokeinovassraget.
Hvordan kan dette skje, samtidig som de samme myndighetene prater varmt om sannhet og forsoning? Vi kan ikke legge fortidens urett mot vårt folk bak oss så lenge staten ikke synes å ha lært noe av historiens feilgrep, men begår nye overgrep.
Blir vi nødt til å sultestreike igjen for å bli tatt på alvor?
Partier og politikere som går inn for elektrifisering av Melkøya og som vil ta planene om samtlige av de 25 innmeldte vindkraftverkene videre, demonstrerer at de ikke ønsker noen forsoning. De viser forakt for samiske rettighetshavere og at samiske menneskerettigheter ikke er like mye verdt som andres menneskerettigheter i deres øyne.
Som kjent har høyesterett konkludert med at konsesjonen for vindkraftutbygging på Fosen var ugyldig. Hvis staten Norge hadde vært en rettsstat som tok dommen i Fosen-saken til etterretning, hadde vi ikke behøvd å demonstrere idag. Da hadde Fosen-dommen dannet presedens for samtlige vindkraftsaker i samiske reinbeiteområder, som automatisk burde vært vernet mot vindindustriutbygging. I stedet må staten belage seg på en rekke rettssaker mot ulike samiske reinbeitedistrikter i tiden som kommer.
Våre barns fremtid og kulturarv er ikke til salgs. I likhet med reinbeitedistriktet som sa nei til 122 millioner kroner fra vindkraftspekulantene i Grenselandet AS, vil vi si nei til vindkraft uansett hvor mange millioner som blas opp.
Vanlige folk som oss må sette livet på vent for å kjempe for retten til å ha en fremtid i vår egen næring og kultur. De vi kjemper mot, er staten selv og kapitalsterke selskaper med ubegrensede ressurser. Maktubalansen er ekstrem. Det vi utsettes for er strukturell vold, nykolonialisme og strukturell rasisme.
Når myndighetene signaliserer at samers menneskerettigheter ikke er like mye verdt som andres menneskerettigheter, legger man samtidig opp til interessekonflikter og hverdagsrasisme mot samer. Som følge av dette opplever vi nå en oppblomstring av samehets, som organisasjonen Amnesty har dokumentert.
For noen år tilbake ble det hengt 400 beskutte reinskaller utenfor Stortinget. Det var i forbindelse med myndighetenes tvangsnedslakting av reinflokkene i Finnmark. I vårt distrikt Skuohtanjárga ble vi pålagt å slakte ned vår reinflokk med nærmere 50%, noe som innebar en halvering av livsgrunnlaget vårt. Men samtidig som myndighetene krever at reintallet skal reduseres, angivelig av hensyn til beitegrunnlaget, risikerer vi nå at det samme beitegrunnlaget blir drastisk redusert som følge av vindindustriutbygging. Hvor skal dette ende?
Samtidig finnes det ikke noe eksisterende eller fremtidig kraftbehov i Finnmark fylke som kan forsvare en slik massiv utbygging av vindindustri. Dette er galskap. NVE sier selv at det ikke er realistisk å realisere mer enn to til tre av de omsøkte vindindustrianleggene, selv med en elektrifisering av Melkøya. Ellers vil man måtte bygge ut langt flere og større kraftlinjer og strømkabler enn det som allerede er planlagt for å frakte strømmen ut av fylket.
Med dette demonstrerer sentralmakta er at de vil holde Finnmark og Sápmi nede som en koloni og råvareleverandør, mens vi finnmarkinger atter engang vil sitte igjen med ødelagt natur og raserte arbeidsplasser i fornybare, naturbaserte næringer. Først var det fiske som finnmarkingene ble frarøvet rettigheter til. Nå er det reindrifta som står for tur. Ingen industri vil kunne baseres på vindkraft alene, da dette er en svært ustabil energikilde. Det vil derfor være behov for alternative kraftkilder som kan levere strøm når det ikke blåser. Samtidig vil neppe turistene komme for å oppleve et industriområde blottet for kultur, teppebombet av over tohundre meter høye vindturbiner så langt øyet kan se. Og hvem vil lenger ønske å bo her?
Det er de rike natur- og kulturverdiene som gir folk bolyst i Finnmark. I Berlevåg har vi eksempelvis sett at folketallet har sunket drastisk etter en utbygging av vindindustri i kommunen. Hvis vi får lov til å beholde og forvalte våre rike naturressurser for oss selv, er det dette som gir grunnlag for fremtidige arbeidsplasser og verdiskaping i fylket.
Det er ingenting klimavennlig med å rasere sårbare naturområder for å bygge ut vindindustri. Vindkraft er i utgangspunktet en ulønnsom og lite effektiv måte å produsere energi på, som er avhengig av subsidier. Et vindindustrianlegg avgir mer utslipp av klimagasser i produksjons- og bygningsfasen enn hva det vil gi tilbake i form av fornybar energi i løpet av sin levetid. Å punktere ei fjellmyr i forbindelse med vindkraftutbygging vil eksempelvis avgi enorme mengder metangass.
Grønnvaskinga av vindindustrien er kun en markedsføringsstrategi for at investorer skal tjene penger. Den massive satsningen på vindkraft er symbolpolitikk hvor både velgere og Norges samarbeidspartnere internasjonalt blir forsøkt ført bak lyset i troen på at norske politikerne faktisk vil gjøre noe for klimaet. Men folket gjennomskuer løgnen. Derfor står vi her i dag.
I vår tid står vi ikke bare i en klimakrise, men også i en naturkrise som innebærer en menneskeskapt masseutryddelse av artene på jorden. Klimakrisa og naturkrisa henger sammen og den ene krisa kan ikke løses på bekostning av den andre. For å bremse effekten av klimaendringene er vi avhengige av å bevare intakte økosystemer. Derfor er ikke vindindustriutbygging i våre siste intakte naturområder veien å gå.
Norge er i liten grad selvforsynt i dag. At vi i reindrifta opprettholder lokal matproduksjon bidrar til matsikkerhet med tanke på en mulig krisesituasjon. I de urolige tidene vi befinner oss i kan reindrifta igjen spille en avgjørende rolle med tanke på beredskap, slik vi gjorde under andre verdenskrig i Finnmark. Dette er også en viktig grunn til å bevare vår næring.
Vi kan ikke spise gråstein, som er det som blir igjen når beitemarkene er sprengt i stykker for å gi plass til vindturbiner.
I vårt reinbeitedistrikt finnes det hellige fjell og offersteder som er flere hundre år gamle, men dette har NVE sett bort ifra når de har utpekt området som egnet til vindkraftutbygging.
Man kan spørre seg hva det gjør med et folk å få sine hellige steder skjendet av et herrefolk gjennom hundrevis av år, fra de første misjonærene kom og opp til i dag. Fortsatt opplever vi at hellige steder i naturen blir ødelagt i forbindelse med utbyggingsprosjekter. Det er en skam. Staten Norge ligger langt etter når det kommer til respekt og anerkjennelse for urfolks åndelige kulturarv. I flere land er urfolks helligdommer nå beskyttet av strenge vernebestemmelser. I Norge vil politikere fra ledende politiske partier industrialisere slike områder til tross for kunnskap om deres betydning for vårt folk. Det er vi nå vitne til når energi- og miljøkomiteen på Stortinget vil overkjøre NVE i spørsmålet om vindkraftutbygging ved det hellige fjellet Rásttigáisá.
Som urfolk besitter vi tradisjonskunnskap og verdier som det vestlige samfunnet kan lære av, og som kan utgjøre en del av løsninga på både klimakrisa, naturkrisa og andre kriser som verden opplever i dag. Derfor er det helt avgjørende å sette en stopper for de skruppelløse kreftene som nå vil utslette vår kultur og fordrive oss ned fra fjellene med påskudd av «det grønne skiftet».
