Drakten vår forandrer seg og det gjør Norge også

Jeg kom til Norge fra Colombia for over 34 år siden. Med meg hadde jeg minner, språk, verdier og bilder av plagg og drakter som bar min historie. Drakter som i mitt opprinnelsesland uttrykte alt fra glede til respekt, tilhørighet og tro. I møte med det norske samfunnet, der fellesskapet ofte er stilrent og stille, ble fargene dempet. Jeg forsto det, men jeg har også kjent på et savn.

I dag ser jeg noe nytt vokse frem. Jeg ser barn og barnebarn av innvandrere som tar med seg noe fra sine foreldre og besteforeldre og samtidig skaper noe helt eget. De bærer både arven og det nye. De tilpasser, blander, redesigner. Ikke alltid for å gjøre opprør, men ofte for å finne et uttrykk som rommer alt de er.

Jeg har sett en hijab sydd i samme stoff som en bunad. Jeg har sett en vest med afghansk broderi over en norsk skjorte. Jeg har sett en tamilske festkjole inspirert av sari og norsk folkedrakt. Dette er ikke tilfeldigheter. Det er begynnelsen på en ny kleskultur i Norge.

En kultur som ikke setter tradisjoner opp mot hverandre, men lar dem møtes.

Dette handler ikke om å velge bort noe verken tro eller kultur. Tvert imot: Det handler om å ta vare på begge deler og samtidig åpne for fornyelse. Troen kan fortsatt bæres med stolthet, og kulturelle uttrykk kan få nytt liv når de får vokse i nye omgivelser.

Fremtidens Norge vil ikke være en kopi av det gamle. Det vil heller ikke være en oppløsning av det som har vært. Det vil være noe nytt sydd sammen av det beste vi har med oss. En nasjon der barna våre kan stå side om side i sine egne drakter noen med bunad, noen med brodert kjole fra hjemlandet, noen med en blanding av begge – og vite at de alle hører til her.

Kanskje vil vi en dag se en ny 17. mai-tradisjon: barn i nye, egenlagde festdrakter som bærer både arven og fremtiden.

Kanskje vil Kulturhistorisk museum stille ut kreasjoner som viser hvordan ulike kulturer har smeltet sammen i Norge.

Kanskje vil det å bruke elementer fra hjemlandene til mødre og bestemødre ikke lenger sees som fremmed, men som en naturlig del av det norske.

Dette er en invitasjon. Ikke til å forlate noe, men til å være med og forme det neste kapittelet. Til å la barnas uttrykk være fargerike og sammensatte og samtidig dypt forankret i verdier som respekt, fellesskap og tro. Troen på Gud, troen på røttene, og troen på at fremtiden i Norge kan romme alle også i klesveien.

Når vi en dag ser våre barn og barnebarn stå samlet i hver sin drakt noen med arv i hvert sting, andre med nytenkning i hver søm da vet vi at vi har lykkes.

For fellesskap handler ikke om likhet i farge eller stoff, men om anerkjennelse av hverandres plass i det vi bygger sammen.