Foto: PTI
Den 22. april 2025 ble 26 uskyldige mennesker brutalt drept i et terrorangrep i Pahalgam, en fredelig turistdal i indisk-administrert Kashmir. Blant ofrene var 25 hinduistiske og kristne turister, samt én lokal muslim som forsøkte å stoppe angriperne. Angrepet ble først tilskrevet The Resistance Front (TRF), en gruppe som ifølge indiske myndigheter har bånd til den Pakistan- baserte Lashkar-e-Taiba. TRF trakk senere tilbake ansvarsbekjennelsen. India svarte med luftangrep dypt inne i Pakistan, og Pakistan svarte med missiler. I løpet av tre dager var regionen på randen av en full krig mellom to atommakter.
I løpet av tre dager var regionen på randen av en full krig mellom to atommakter.
Som norsk-pakistaner og journalist med et sterkt engasjement for fred og rettferdighet, er det vanskelig å skrive om dette uten å føle smerte. Men det er nettopp derfor det er viktig å forsøke – med integritet og ærlighet.
En konflikt født i delingen
Kashmir-konflikten har sine røtter i delingen av det britiske India i 1947. Prinsippet var enkelt: muslimske flertallsområder skulle bli Pakistan, hinduistiske flertallsområder skulle bli India. Kashmir, med over 90 % muslimsk befolkning, ble likevel ikke en del av Pakistan. Maharajaen valgte å tilslutte seg India, noe som førte til den første krigen mellom de to nyfødte statene i 1948. FN grep inn og vedtok i 1949 en resolusjon som ga Kashmirs folk rett til selvbestemmelse – en folkeavstemning som aldri ble gjennomført.
Siden den gang har Kashmir vært delt mellom India og Pakistan, med jevnlige kriger, grensekonflikter og en befolkning som lever i konstant frykt.
Artikkel 370 og den demografiske frykten
I august 2019 opphevet India ensidig artikkel 370 i grunnloven, som hadde gitt Jammu og Kashmir en viss grad av autonomi. Denne artikkelen beskyttet blant annet regionens demografi ved å hindre ikke-lokale i å kjøpe eiendom. Opphevelsen ble sett på som et forsøk på å endre befolkningssammensetningen i regionen – en handling som utløste massiv motstand og økt militær aktivitet.
Terror og gjengjeldelse – et kjent mønster
Pulwama-angrepet i 2019, der 40 indiske soldater ble drept, ble etterfulgt av indiske luftangrep på Balakot i Pakistan. Pakistan svarte med å skyte ned et indisk jagerfly. Mønsteret gjentok seg i 2025 etter Pahalgam-angrepet.
Igjen tok India saken i egne hender og gikk ensidig til angrep på et stort og atomvåpen-bestykket naboland. Denne typen unilateralisme har ingen plass i en moderne, regelstyrt verdensorden – på samme måte som den ensidige opphevelsen av artikkel 370 i 2019. Slike handlinger undergraver internasjonal rett og svekker mulighetene for fredelig konfliktløsning.
Men det betyr ikke at Pakistan står uten ansvar. Selv om Baluchistan ikke er et omstridt område i folkerettslig forstand, er situasjonen der dypt bekymringsfull. Den pakistanske hæren har i flere tiår behandlet regionen med brutalitet – ikke på grunn av etnisk eller religiøs konflikt, men på grunn av økonomiske interesser. Baluchistan er rikt på naturressurser, og det militærindustrielle komplekset i Pakistan – som har utviklet seg til en milliardindustri med kontroll over alt fra eiendom til energi og media – har vist liten vilje til å dele disse ressursene med lokalbefolkningen.
Tusenvis av baluchere har forsvunnet sporløst. Journalister og aktivister blir truet, fengslet eller drept. Dette er ikke bare et spørsmål om sikkerhet – det er et spørsmål om grådighet og maktmisbruk. Hvis Pakistan ønsker å bli tatt på alvor i sin kritikk av Indias politikk i Kashmir, må det også være villig til å åpne for internasjonal gransking av menneskerettighetsbrudd i egne regioner.
En ny virkelighet i Pakistan
Det som gjør dagens situasjon unik, er den politiske utviklingen i Pakistan. Etter at statsminister Imran Khan ble avsatt i 2022, har landets militære ledelse – under general Asim Munir – tatt full kontroll. Valget i 2024 ble bredt ansett som rigget. Over 15 000 medlemmer av Khans parti, PTI, er fengslet. Khan selv sitter fortsatt bak lås og slå, tiltalt i over 200 dykket opp politisk motivert saker.
Folkets tillit til hæren er i fritt fall. For første gang i Pakistans historie er det et bredt folkelig opprør mot militærets rolle i politikken. 85 % av befolkningen ønsker Khan tilbake. I diasporaen er støtten enda sterkere.
Hvorfor ikke bruke dette øyeblikket?
Dette reiser et viktig spørsmål: Hvis India virkelig ønsker å svekke Pakistans militære ledelse, hvorfor ikke forsøke å forstå de faktiske forholdene på bakken i Pakistan – hvor det for første gang siden landets uavhengighet ikke finnes noen reell støtte for militæret og dets øverste leder, general Asim Munir?
Hvorfor ikke eksponere ham for verdenssamfunnet og holde ham ansvarlig for å ha fyrt opp under religiøs retorikk og hat – en retorikk som ikke lenger har noen gjenklang blant det pakistanske folket? Over 85 % av befolkningen uttrykker nå direkte avsky for Asim og den øverste militære ledelsen. Dette er ikke lenger et folk som lar seg manipulere av patriotiske slagord og propaganda. Takket være Imran Khans innsats for å politisk bevisstgjøre befolkningen, har folk flest forstått at militæret ikke har noen plass i politikken – dets eneste legitime rolle er å beskytte landet mot ytre trusler.
Og nettopp derfor finnes det en sterk sak for at denne konflikten var en “fikset kamp” – en iscenesatt eskalering som tjente begge parter. Hvorfor skulle Modi, som vet at det pakistanske folket hater sin militære ledelse, likevel velge å angripe Pakistan? Hvorfor gjøre akkurat det general Asim ønsket – nemlig å skape en ytre fiende som kunne samle folket bak ham og skyve Khan og demokratikampen i bakgrunnen?
Svaret kan være at begge ledere hadde noe å tjene. I India flyttes fokuset bort fra forfølgelsen av minoriteter og løfter Modi ikke har klart å innfri. I Pakistan forsøker hæren desperat å knuse folkets kamp for demokrati og gjeninnsettelsen av Khan – den eneste lederen som i dag representerer hele nasjonen.
Propagandaens pris
I indiske medier vant Modi krigen. I pakistanske medier vant hæren. Men det var folket på begge sider som tapte. Sivile døde. Frykten økte. Hatet ble dypere. Og muligheten for fred ble skjøvet enda lenger unna.
Hva kan gjøres?
1. Internasjonal etterforskning: FN og uavhengige aktører må få tilgang til å etterforske terrorangrep som Pahalgam. Åpenhet er det første skrittet mot tillit.
2. Støtte til demokrati: Vesten må støtte demokratiske krefter i Pakistan, ikke militære regimer. Det samme gjelder for India, hvor ytringsfriheten er under press.
3. Dialog, ikke dominans: Supermaktene – inkludert Kina, USA og EU – må legge press på begge parter for å gjenoppta dialog om Kashmir.
4. Felles økonomiske interesser: Handel, energi og teknologi kan være broer mellom India og Pakistan. Potensialet er enormt – hvis viljen finnes.
En personlig avslutning
Jeg skriver dette som en som elsker begge land. Jeg har familie og venner på begge sider av grensen. Jeg har sett hva hat gjør med mennesker. Jeg tror på fred, på handel, på samarbeid. Men fred krever mot. Mot til å si sannheten. Mot til å stå opp mot propaganda. Mot til å se mennesket i den andre.
Det er på tide at vi alle – som borgere, som journalister, som politikere – tar det motet tilbake.
