Foto: Privat
Det er urovekkende at hver gang innvandrerkvinner løfter stemmen for å belyse alvorlige samfunnsutfordringer, møtes vi ikke med saklige motargumenter eller oppriktig interesse – men med mistenkeliggjøring, avsporing og nedlatende karakteristikker. Lily Bandehys svar Innvandring og integrering, Innvandrerkvinner | Lily Bandehy svarer Ubah Aden om innvandrerkvinner og folkehelse på mitt innlegg- Ensomhet, Innvandrere | Innvandrerkvinner strever med mye psykisk belastning og er ensomme. Det viser folkehelseundersøkelsen i Oslo om innvandrerkvinners psykiske helse og samfunnsdeltakelse illustrerer dette tydelig. I stedet for å ta debatten om dokumenterte levekårsproblemer, reduserer hun alt til religion og kultur. Det er et kjent retorisk grep – å individualisere strukturelle utfordringer og avlede oppmerksomheten fra det som krever politisk handling.
I stedet for å ta debatten om dokumenterte levekårsproblemer, reduserer Bandehy alt til religion og kultur.
Det er urovekkende at hver gang innvandrerkvinner løfter stemmen for å belyse alvorlige samfunnsutfordringer, møtes vi ikke med saklige motargumenter eller oppriktig interesse – men med mistenkeliggjøring, avsporing og nedlatende karakteristikker. Lily Bandehys svar på mitt innlegg om innvandrerkvinners psykiske helse og samfunnsdeltakelse illustrerer dette tydelig. I stedet for å ta debatten om dokumenterte levekårsproblemer, reduserer hun alt til religion og kultur. Det er et kjent retorisk grep – å individualisere strukturelle utfordringer og avlede oppmerksomheten fra det som krever politisk handling.
Å ta ansvar uten hån og mistenkeliggjøring
Å påpeke at velferdsstaten ikke når alle, er ikke “klaging”. Å synliggjøre systemsvikt er ikke “sutring”. Det er å ta ansvar – for seg selv og for samfunnet vi alle er en del av. Hvis vi virkelig ønsker tillit, deltakelse og inkludering, må vi tåle å diskutere virkeligheten slik den faktisk er – ikke slik enkelte ønsker å fremstille den.
Jeg deler ønsket om å ta et oppgjør med ukultur. Det har jeg gjort i mange år – åpent, ærlig og kompromissløst. Men vi får ikke til endring gjennom moralisme og forakt. Å sparke nedover hjelper ingen. Og når komplekse utfordringer møtes med fiendebilder, skyver vi mennesker ut i taushet og avmakt. Det gagner ingen. Endring skjer gjennom tillit, dialog og konkret handling.
Bandehys kobling av trygdemisbruk til debatten om innvandrerkvinners psykiske helse og samfunnsdeltakelse er en kjent avsporing. For å være tydelig: Jeg var blant de første som tok opp trygdemisbruk i offentligheten. Det kostet – men det førte til handling og løsninger. Ikke gjennom hån, men gjennom ansvar. Det samme gjelder kampen for kvinners representasjon i moskeenes styrer. Vi har stått i denne kampen, ikke fordi den var enkel, men fordi den var nødvendig. Ekte forandring skjer ikke gjennom raske slagord, men gjennom utholdenhet og brobygging – noe som mangler i Bandehys retorikk.
Vi trenger flere som tenner lys – ikke bål.
Når innvandrerkvinner karikeres som late, undertrykte eller fanget i religion, undergraves både våre stemmer og den virkeligheten vi forsøker å løfte frem. Men hva ønsker hun egentlig å oppnå med slike forenklinger? Endring – eller splittelse?
De kvinnene dette handler om, står overfor reelle og komplekse utfordringer: språkbarrierer, lav utdanning, psykiske helseproblemer, økonomisk sårbarhet, manglende nettverk og diskriminering. Dette er strukturelle barrierer vi løfter frem – et rop om muligheter, selvstendighet og verdighet. Er det så vanskelig å forstå? Bak hennes forenklinger finnes mødre, kollegaer og naboer – kvinner som både bidrar til samfunnet og bærer tunge byrder. Kvinner som har fostret generasjoner som samfunnet i dag er stolt av. Disse kvinnene fortjener ikke hån eller mistillit, men respekt, anerkjennelse og reell lytting.
Hun hevder å kjempe for kvinners frihet, men hvordan kan frihet fremmes ved å undergrave kvinner som ikke passer inn i hennes snevre verdensbilde? Når komplekse sosiale utfordringer reduseres til «kultur» og «klaging», viskes nyansene bort, og reell forandring uteblir. En frihetskamp uten forakt er ikke bare ønskelig – den er helt nødvendig for et rettferdig og inkluderende samfunn.
Vi må stille kritiske spørsmål: Hva er hennes faktiske løsninger på de strukturelle utfordringene innvandrerkvinner møter – lav utdanning, psykisk helse, sosial isolasjon og økonomisk sårbarhet? Hva bidrar hun egentlig med utover å så splittelse og spre hat? Forakt og generaliseringer løser ingenting. De øker polariseringen, bryter ned tilliten og avleder oss fra nødvendig politisk handling.
En troverdig kamp for kvinners frihet bygger på reelle muligheter og fellesskap – ikke ensidige anklager.
Vi må våge å spørre: Hva gir mennesker reell tilhørighet og mulighet til aktiv deltagelse? Hva skaper barrierer og ekskludering? Det handler om å skape et inkluderende Norge, hvor frihet, trygghet og verdighet gjelder for alle – også innvandrerkvinner.
Jeg velger å stå i arbeidet for reelle løsninger. Vil du? Eller vil du fortsette å tenne polariseringens bål?
Samfunnet trenger brobyggere – flere som tenner lys, ikke flammer.
