Foto: Privat
En tredje vei: Stemmen til oss som har levd under diktatur, blitt foret med hat fra barneskolen, sett venstresiden korrumperes av islamisme og blitt sveket av Vesten. Det er på tide å rydde plass for den stemmen.
Det begynner ikke med bomber. Det begynner med ord. Med ideer som ikke er ideer, men pakker av frykt. Med slagord som ropes høyt, men aldri forklares. Og det begynner ofte i barndommen.
I Iran, som skole barn, startet mange av oss dagen med å rope: «Død over Israel, død over Vesten, død over sekularisme». Som barn. Som uskyldige elever med skolesekker. Dette var ikke politikk. Det var hjernevask.
Vi ble lært opp til å hate før vi kunne stille spørsmål
Vi ble lært opp til å hate før vi kunne stille spørsmål. Jødene var «urene». Vestlig kultur var dekadanse. Demokrati var et vestlig komplott. Og kvinnekroppen var en trussel.
Vi er mange som har kjempet oss ut av denne ideologien. Men vi står fortsatt i kryssilden. Mellom en brutal teokrati på den ene siden, og en venstreside i Vesten som i sin kamp mot imperialisme, endte opp som ufrivillige talerør for islamistisk fascisme.
Historien som forsvant
I 1980 angrep Saddam Hussein Iran. Mange ser dette som et ensidig angrep. Men det vi ikke lærer i europeiske lærebøker, er hvordan Ayatollah Khomeini allerede fra de første dagene snakket om «eksport av revolusjonen». At Iran måtte marsjere til Karbala. Og videre til Jerusalem.
Dette var ikke poesi. Det var en erklæring av ideologisk krig mot regionens orden. En trussel mot nabolandenes grenser. En visjon om å bygge en ny teokratisk imperialisme, forkledd som motstand.
Saddam, selv en diktator, så et Iran i kaos, med oppløst hær og en fanatisk ledelse. Han angrep. Det som kunne blitt en kort konflikt, ble en åtte år lang katastrofe, fordi Khomeini nektet å akseptere kompromiss. «Veien til Jerusalem går via Karbala,» sa han. Millioner døde. En hel generasjon ble ofret. Og igjen sto prestene.
Slagordet lever videre
Over fire tiår senere, lever retorikken videre. Ikke i Khomeinis stemme, men i Ali Khameneis. «Død over Israel» er fremdeles regimets mest brukte slagord. Ikke «frihet for folket». Ikke «velstand for nasjonen».
I stedet: pengeoverføringer til Hamas. Raketter til Hizbollah. Våpen til Houthiene. Propaganda, målrettet ikke mot fienden, men mot det iranske folkets egen frihet.
Resultatet? Iran er mer isolert enn noensinne. Fattigere. Under tyngre sanksjoner. Og folket, som ikke har brød, ikke medisiner, og ikke frihet, dør mens barn av eliten bor i Toronto og London.
Når raketter avfyres fra boligstrøk
I likhet med Hamas, bruker det iranske regimet sin egen befolkning som skjold. Rakettutskytere plasseres i boligfelt. Kommandoenheter legges i urbane strøk. Og når Israel slår tilbake, dør sivile. Men regimet gråter ikke. Det filmer. Og bruker likene som diplomatiske verktøy.
Dette er ikke motstand. Dette er beregnet kynisme.
Ikke mitt tap
Å drepe høytstående militære kommandører, å ramme sikkerhetsapparatets hovedkvarter midt i hovedstaden, eksplosjoner i underjordiske atomanlegg, og et offisielt apparat som er stille og forvirret… For ethvert normalt land ville dette vært et nasjonalt nederlag.
Men for oss iranere er ikke ligningen så enkel. Vi lever (eller har levd) ikke i et normalt land. De drepte kommandørene var ikke «fedrelandets beskyttere» eller «forsvarere av Irans nasjonale interesser».
Kommandørene som ble drept, hadde alle aktivt deltatt i tortur, drap og terror. De sto bak blindinger, henrettelser, og byggingen av et bedragersk atomprogram. De har torturert, drept og blindet demonstranter, eksportert terror og uro til regionen og verden – alt finansiert av Irans fattiges lommer – og de har fremmet et bedragersk atomprosjekt.
Jeg ønsker ikke at Irans himmel skal bli lekeplass for utenlandske bombefly. Men jeg kan ikke sørge over et regime som faller. Dette er ikke et angrep på Iran. Det er et angrep på de som har tatt Iran som gissel.
Venstresidens kollaps
Jeg kjenner teoriene: antikolonialisme, antiimperialisme, antikapitalisme. Jeg har lest Fanon. Jeg kjenner Gramsci. Jeg har levd gjennom nyliberalisme og rasisme.
Men jeg nekter å la teorien bli et dekke for overgrep. Mange på den ekstreme, islamiserte venstresiden i Vesten har brukt sitt engasjement til å forsvare det iranske regimet. Ikke alltid åpent. Ofte gjennom stillhet. Eller ved å kalle kritikk for «islamofobi».
Da Iran sendte penger og våpen til Hamas, Hizbollah og Houthiene, og gjorde regionen og verden utrygg gjennom sine stedfortrederkriger, var det knapt ett ord av fordømmelse fra disse falske venstreaktivistene. Tvert imot – noen av dem jublet til og med for disse proxyene.
Noen av dem er ikke bare forvirrede. De er agenter. Forkledd som menneskerettighetsforkjempere. Noen presenterer seg som flyktninger, LHBT-aktivister, minoritetsstemmer. Og de bruker sine plattformer til å angripe dem som står opp mot regimet. De jublet for Qasem Soleimani. De hyllet IRGC. De latterliggjør alle som krever demokrati i Iran som «venn av Vesten».
Dette er et svik mot det iranske folk. Og et svik mot selve venstresidens etos.
En tredje vei
Vi er mange som ikke støtter verken regimet i Iran eller de diktatoriske sjah-nostalgikerne. Vi står heller ikke med de islamiserte pseudovenstre-aktivistene som gør motstand til en estetisk gest, mens de tier om drap.
Vi tilhører en tredje vei. En bevegelse som sier:
- Nei til krig.
- Nei til å gjøre folket til skjold.
- Nei til islamofascisme, uansett hvilken drakt den bærer.
- Og nei til den feige venstresiden som går i allianse med makt, så lenge den snakker med antiimperialistisk aksent.
For sent
Til dere som forsvarte Quds-styrken. Til dere som hyllet sjiaprosjektet. Til dere som i årevis ropte «Ja til Gaza, nei til Israel», men aldri sa «Ja til Kviine, Liv, Frihet, Nei til Islamisk Regime, Ja til minoritets rettighet i Iran, nei til Teheran’s diktator»:
Dere kan ikke plutselig stå med folket. Ikke når dere brukte hele deres stemme til å rettferdiggjøre krigen som drepte dem.
Vi husker.
Vi glemmer ikke.
Og vi tilgir ikke.
