Foto: Universitetet i Innlandet
Særlig uten god ledelse og inkluderende kultur. I dag har 21,4 prosent av befolkningen i Norge innvandrer- eller 2. generasjons innvandrerbakgrunn og det kan virke som vi tror at språk er integreringens trylleformel. Men hva skjer når ansvaret for å «passe inn» ensidig legges på den ansatte? Når lederen mangler kulturell kompetanse? Når ingen forklarer de usynlige normene som styrer kommunikasjon og forventninger? Integrering handler ikke bare om forståelse for felles språk, men om å forstå mennesker. Likevel ser vi at ansvaret ofte skyves over på norsklæreren. Kanskje har vi låst oss fast i et bekvemt narrativ om at språk er løsningen?
I forkant av høstens valg anerkjenner nærmest samtlige av partiene språkopplæring som en essensiell del av integreringsprosessen. Tanken er god, men når språk legges frem som eneste løsning, overlates ansvaret til individet, og til norsklæreren. Et raskt googlesøk viser at kommunen din, voksenopplæringen, NAV og flere private aktører tilbyr norskopplæring, gjerne med tilskudd og støtteordninger. Språkopplæringen er der; det er ledelsen som henger etter. Når arbeidsgivere svarer på inkluderingsutfordringer med krav om «flere norskkurs», blir integrering noe den ansatte forventes å håndtere selv, mens lederen kan forbli passiv.
Ifølge IMDi mener både innvandrere og majoriteten at arbeid er den viktigste faktoren for å oppleve integrering, bruken av språk som lakmustest preger hele samfunnet. Arbeidsledighet forklares gjerne med at de «ikke har lært seg språket godt nok». Omvendt roses de som lykkes, med at de «snakker perfekt norsk!». Språk handler ikke bare om å kunne gjøre seg forstått, det handler også om makt og om hvem som blir lyttet til. Uttale, navn eller bakgrunn kan påvirke hvordan man blir tolket, eller om man i det hele tatt blir hørt. I en undersøkelse om trivsel for utenlandske arbeidstakere i 53 land, foretatt av Internations (2023), havnet Norge på 52. plass. Dette resultatet handlet i høy grad om mangel på relasjoner og opplevd tilhørighet. Det er ikke galt å anerkjenne språkferdigheter, men det er problematisk når språk blir målestokken for om noen «hører til».
I norsk arbeidsliv, preget av lav maktdistanse og uformell tone, oppstår lett misforståelser. Mange ledere pakker kritikk inn i ros, med setninger som «Du har gjort en fin innsats, men kanskje du kan se litt mer på dette?». Andre sier: «Fint om du kommer på tiden», hvilket kan oppfattes som et ønske, ikke et krav. Uten forklaring av slike sosiale koder kan ansatte bli usikre på hva som forventes av dem. Samtidig tolkes stillhet som motstand, når det ofte bunner i høflighet eller usikkerhet. Å lede i et flerkulturelt arbeidsmiljø krever derfor ferdigheter som går utover tradisjonell ledelse. Det krever kulturell intelligens og evnen til å forstå hvordan egen og andres kultur påvirker kommunikasjon, samarbeid, tillit og autoritetsforståelse.
Man må møte ulikhet med åpenhet og nysgjerrighet, ikke med antakelser. Språk er viktig, men skaper ikke forståelse alene: Kommunikasjon handler også om kroppsspråk, følelser, erfaring og kontekst.
Å lede mangfold begynner med selvinnsikt. Alle har fordommer, bevisste eller ubevisste, som påvirker hvordan vi vurderer og forstår andre. Manglende bevissthet kan føre til små, men betydningsfulle handlinger, som å bruke feil navn eller undervurdere kompetanse på bakgrunn av nasjonalitet eller manglende språkferdigheter. Slike hendelser bygger utenforskap, selv om intensjonen er god. Mange arbeidsgivere etterlyser mangfold, men forventer samtidig at forskjeller tones ned. I Norge er religion, legning og politisk ståsted definert som «sensitive opplysninger». Hvis vi aldri snakker om det som gjør oss ulike, hvordan skal vi da bygge forståelse? For å minske fordommer og skape tilhørighet må vi tørre å bli kjent med hverandre på ordentlig. Når vi møtes med respekt og nysgjerrighet, tåler samtalen mer, også når temaene er sårbare. Som Leo Ajkic nylig løftet frem i podkasten Gruppechatten: Det handler ikke om spørsmålet «Hvor kommer du fra?», men om hvorfor du stiller det, og hvordan. Spør du for å forstå, skapes kontakt. Spør du for å bekrefte egne antakelser, skapes avstand.
Når vi låser integreringsdebatten til språkopplæring, overser vi det som virkelig avgjør om noen får være med. Språk er en nøkkel, men det er bare en av flere. Det trengs innføring i kulturelle koder, mentorordninger, felles lunsjer, tydelige forventninger, og tid. Inkludering må være struktur, ikke tilfeldighet som reduseres til pynt i en årsrapport. Integrering er ikke magi, men det krever evnen til å få folk til å føle at de hører til. Og det ansvaret kan ikke ligge hos norsklæreren alene.
Åshild Stenseth, seksjonsleder i Helseetaten, Oslo kommune og student ved BI, Multicultural Leadership
Kristin Tunold-Hanssen, teknisk sjef ved Riksteateret og student ved BI, Multicultural Leadership
Mari Nodeland Hallingsgård, prosjektleder i videregående opplæring for voksne og student ved BI, Multicultural Leadership
