Polarisering eller løsning?

Fakta, statistikk og åpenhet må aldri ofres for å skåne noens følelser.

Rasisme finnes i Norge, som i alle andre land. Det er det ingen tvil om og det må tas på alvor. Men å stemple folk som rasister bare fordi de uttrykker kritikk eller peker på fakta, undergraver selve kampen mot rasisme. Amrit Kaurs innlegg «Normaliser å kalle politikere rasister igjen» på Aftenposten debatt bidrar etter mitt syn mer til polarisering enn til løsning. Når begrepet «rasisme» brukes for bredt og for ofte, risikerer vi at ekte rasisme ikke blir tatt på alvor. Det er synd. Det er farlig. Og vi er i ferd med å komme dit.

Si at statistikken viser at en høy andel ungdomskriminalitet begås av personer med innvandrerbakgrunn. Skal politikere da tie? Skal de unngå å si det høyt i frykt for å bli stemplet som rasister?

Fakta, statistikk og åpenhet må aldri ofres for å skåne noens følelser. Politikere har ikke bare rett, men plikt til å si sannheten, også når den er ukomfortabel.

Jeg har bodd i Norge siden 2008. Jeg har opplevd rasisme, men svært lite fra nordmenn. Den sterkeste rasismen har jeg møtt fra andre innvandrere fordi jeg har kurdisk bakgrunn. Vi snakker altfor lite om hvor utbredt diskriminering og negative holdninger kan være innad i innvandrermiljøer. Æreskultur, klanskultur og andre former for ukultur finnes i enkelte miljøer. Det må være mulig å si ifra om dette uten å bli stemplet eller mistenkeliggjort.

De fleste innvandrere jeg kjenner, meg selv inkludert, ønsker ikke særbehandling. Vi ønsker trygghet, skole, arbeid og lavere skatter. Akkurat som alle andre. Polarisering oppstår når noen forsøker å lage egne politiske kategorier for enkelte grupper, som om vi ikke alle er en del av det samme fellesskapet.

Ja, vi må kalle en spade for en spade, men det går begge veier: Å si noe om kultur, integrering eller utfordringer i enkelte miljøer er ikke rasisme. Det er ytringsfrihet. Og uten den får vi et fattigere demokrati og et svakere samfunn.