Sosial dumping med statens stempel? Det er sterke ord, og jeg vet det.
«Sosial dumping» forbinder vi gjerne med helt andre deler av arbeidslivet enn norske domstoler og offentlige etater. Jeg sier heller ikke at begrepet passer perfekt juridisk på tolkenes situasjon, men mekanismen kjenner jeg igjen: Press prisen ned. Flytt risikoen over på den som utfører jobben. Forvent mer. Betal mindre.
Da må vi tørre å stille spørsmålet: Hvor langt kan det offentlige presse vilkårene våre før dette slutter å være vanlig effektivisering?
Samme ansvar, mindre betalt
Fra 1. januar 2026 ble godtgjørelsen til tolker etter salærforskriften redusert fra fire femdeler til to tredeler av den offentlige salærsatsen. Justis- og beredskapsdepartementet anslo at kuttet ville spare det offentlige for rundt 22 millioner kroner i året.
22 millioner kroner. Det var altså verdt å sette ned betalingen for tolkeoppdrag omfattet av forskriften.
Satsen ble ikke bare fryst, og vi måtte ikke bare klare oss uten en økning. Betalingen ble satt ned, mens ansvaret, kravene og forventningene besto.
Samtidig får vi stadig høre hvor viktige kvalifiserte tolker er for rettssikkerheten. Det er akkurat den motsetningen jeg ikke klarer å svelge.
Vi skal utdanne oss, kvalifisere oss og stå i Nasjonalt tolkeregister. Vi skal kunne juridisk terminologi, følge etiske regler, bevare taushetsplikten og levere kvalitet i saker hvor menneskers frihet, familie og fremtid kan stå på spill.
Alt dette er riktig. Men da må noen også være villige til å betale for kvaliteten de krever.
Er vi først på jobb når munnen beveger seg?
Kuttet i satsen var bare begynnelsen. Etterpå har stadig flere av diskusjonene jeg møter, handlet om minuttene.
Hvor lang tid brukte tolken egentlig, og var forberedelsen nødvendig? Er kontakt med fengselet arbeid eller administrasjon, og skal ventetiden betales?
Hva med reisen? Hva med tiden gjennom sikkerhetskontrollen og frem til rettssalen?
Til slutt begynner man å lure på når en tolk egentlig anses for å være på jobb. Er det først når munnen beveger seg?
Arbeidet rundt oppdraget blir noen ganger behandlet som om det skjer av seg selv. Men noen må ringe fengselet, reise, vente, sette seg inn i dokumentene og møte presis, klar til å arbeide når retten trenger dem.
Denne «noen» er svært ofte tolken. Det arbeidet tar også tid.
En bestilt dag blir ikke ledig igjen
Hvis en domstol bestiller meg fra klokken 09 til 16, holder jeg av den dagen. Jeg sier kanskje nei til andre oppdrag, for jeg kan ikke selge den samme tiden to ganger.
Avsluttes rettsmøtet klokken 12, får jeg ikke uten videre fylt resten av dagen med annet betalt arbeid. Likevel opplever jeg at det ofte er tolken som sitter igjen med risikoen når domstolens planer endrer seg.
Domstolen bestemmer når og hvor jeg skal møte, og hvor lenge jeg skal være tilgjengelig. Det er helt greit, men rimeligheten må gå begge veier.
Ordet «inkludert» betaler ingen regninger
Det er særlig ett ord jeg begynner å bli grundig lei av: «Inkludert». Administrasjonen er inkludert, noe av forberedelsen er inkludert, og deler av arbeidet rundt selve tolkingen er inkludert.
Men tiden forsvinner ikke fordi noen gir den et annet navn. Bruker jeg 20 minutter på noe som er nødvendig for å gjennomføre oppdraget, har jeg fortsatt brukt 20 minutter av arbeidsdagen min.
Prøv samme prinsipp på en håndverker. Du bestiller en jobb, håndverkeren kommer og utfører den, og så sender han faktura.
Etterpå svarer du at jobben burde gått raskere. Noe av arbeidet regner du som administrasjon, og reisen var for kort til at du synes den burde koste noe.
Deretter setter du ned fakturaen til beløpet du selv mener er rimelig. Jeg tror de fleste ville forstått hvorfor håndverkeren reagerte.
Tolker forventes derimot stadig å forsvare hvor mange minutter av arbeidet som faktisk var nødvendige. Akkurat det provoserer meg.
Jeg har aldri vært spesielt flink til å sitte stille når jeg opplever noe som urettferdig. Nå begynner jeg også å bli gammel nok til å si det rett ut: Dette er ikke greit.
Når tolken sier nei takk
Dette burde bekymre flere enn tolkene. For hva skjer den dagen en erfaren og kvalifisert tolk vurderer betalingen, reisen, risikoen for avkorting og alle diskusjonene etterpå – og svarer: «Nei takk. Jeg jobber ikke for domstolene lenger»?
Da har retten et problem. Det har også politiet og advokaten, men aller mest personen som sitter i rettssalen uten å forstå norsk.
Derfor handler saken om mer enn penger. Den handler om tilgang til rettssystemet, likhet for loven og muligheten til å forstå og bli forstått.
I et flerkulturelt samfunn er ikke tolken pynt rundt systemet. Tolken er en del av systemet.
Det provoserer meg at staten først bruker år på å profesjonalisere tolkeyrket og deretter gjør vilkårene dårligere. Man kan ikke bygge opp en profesjon med den ene hånden og rive ned motivasjonen til dem som skal utføre jobben med den andre.
Respekt for arbeid og tid
Det offentlige skal selvfølgelig ikke betale ukritisk. Pengebruken skal kontrolleres, men kontroll er én ting; å flytte stadig mer av kostnaden og risikoen over på den enkelte tolken er noe annet.
En halvtime her, litt venting der, en kort reise, noe administrasjon og en avlysning. Hver enkelt post kan se ubetydelig ut, men legger vi dem sammen, ser bildet annerledes ut.
Er dette sosial dumping i juridisk forstand? Kanskje ikke, men når betalingen presses ned, risikoen skyves over på tolken og stadig mer arbeid forventes utført uten særskilt godtgjørelse, fortjener spørsmålet å bli stilt.
For meg handler Tolkeaksjonen om respekt for arbeidet og tiden til dem som utfører det. Det er verken et krav om særbehandling eller privilegier.
Gjør du en jobb, skal du få betalt for den. Det burde ikke være revolusjonært, men vanlig folkeskikk.
