I Venstres stortingsvalgprogram heter det så riktig at ”over 36 millioner mennesker lever i dag som flyktninger eller internt fordrevne.” Venstre understreker at ”Norge må ta sin del av ansvaret for å sikre flyktninger beskyttelse og livsopphold, både ved å gi opphold i Norge og ved støtte til humanitære organisasjoner.”

I Kristelig Folkepartis stortingsvalgprogram heter det også så utmerket: ” Å ta i mot flyktninger er et nasjonalt ansvar. KrF vil at Norge skal ta imot minst 1 500 overføringsflyktinger fra FN årlig i stortingsperioden 2005-2009. De som har fått opphold i Norge må raskere få bolig og arbeid i kommunene. Flere kommuner må bosette flere flyktninger for at vi skal få en bedre integrering.”

Høyre mener regjeringen må øke tallet på kvoteflyktninger med over 40 prosent, 500, og ta større hensyn til situasjonen i Kongo, het det i en NRK Dagsnytt-melding for en måned siden.  Flyktningeleirene i Kongo er et av verdens verste steder å oppholde seg i, for både barn og voksne. Så langt er 1,5 millioner mennesker på flukt i Kongo, og forholdene i Kongo beskrives av FN som umenneskelig.

- Situasjonen i verden tilsier at Norge må ta et større ansvar for de som nå sitter i flyktningeleire mens det har vært en voldsom konflikt i Kongo. Jeg tror at Norge må stille opp for disse flyktningene, sa Høyres Bent Høie.

Dette er som skjønn musikk i mine ører. Men hva betyr så dette i praksis? Hvordan skal nasjonen Norge ta større ansvar for flyktninger som trenger beskyttelse, og ta imot flere, dersom Staten ikke får bosatt disse? For Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti mener vel ikke at disse flyktningene, hvorav mange er barn, i år etter år skal bli boende i flyktninge- og asylmottak?

For oss i SV er svaret enkelt: Norge skal som et av verdens rikeste land ta et større ansvar for å ta i mot flyktninger og asylsøkere, slik Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti nasjonalt appellerer om. Da må selvsagt Oslo, slik Staten har anmodet oss om, stille opp i en slik nasjonal dugnad ved å ta vår relative andel.

Tidligere FN-leder Jan Egeland minnet oss forleden om at krigen mellom opprørere og regjeringsstyrker i Øst-Kongo har drevet hundretusener av mennesker på flukt og skapt en humanitær katastrofe. Egeland omtaler konflikten som «den verste krigen vår generasjon har sett».

I dette perspektivet framstår det som så ufattelig smått og sjølgodt når jeg leser hva alliansepartnerne Fr,P, Høyre og V i bystyrets finanskomite kan få seg til å si. Oslo – hovedstaden i et av verdens rikeste land, hvor vi målt mot for eksempel Kongo lever i en ufattelig overflod  - skal altså avslå å ta i mot ytterligere et par hundre flyktninger fordi det er viktig ”å ha et måltall som er realistisk å få bosatt”. Internasjonalt står vi overfor en humanitær katastrofe, og Oslo kan altså ikke stille opp i en dugnad, slik at Norge kan si ja til anmodninger fra FNs høykommisær for flyktninger?