Banning før var like kraftig som banning nå. Humbug blant annet var et rimelig fælt kraftuttrykk, men det har blitt kvantifisert og akseptert opp igjennom tiden. Hadde det ikke vært for dette fenomenet ville vi fortsatt å oppføre oss viktoriansk og insistert på å holde usedelige uttrykk som seksualitet og penis ute av skolene og bøkene. Eller kledd kvinner opp i lag etter lag med kjoler og underkjoler for å dekke dem til. Banning er altså banning. Banning i fornærmelser er naturligvis giftig, men det er alle fornærmelser og fornærmelser er en uting. Banning generelt har jeg ingenting imot fordi det er en personsak. Å reagere på banning i seg selv synes jeg er teit fordi alle må ha rett til å bruke det språk de selv ønsker. Å rette en fornærmelse som for eksempel "din jævla utlending" er og blir uakseptabelt og jeg synes det er stygt og frekt. Som med alle fornæermelser. Men hvordan og hva man velger å ta som fornærmelser er subjektivt og mange har ikke ment å fornærme, men blitt oppfattet som fornærmer før. Vi burde søke ut hva en person ønsker å oppnå med et utsagn og om de retter det mot noen i en spydig tone før vi lar oss fornærme. Forsøpler banning språket? Nei. Det er språklig krydder og noen foretrekker mat med, og noen foretrekker mat uten krydder. Om du velger å utelate banning fra din samtale så må du få lov til det, men du kan ikke be en person om å ikke banne. For det er deres rett. Personlig synes jeg at en person kan gjøre poenger mye bedre om de banner. Særdeles i humor og satire bør man få bruke banning som en del av en uttryksform. At nordlendinger og andre banner er en del av deres kulturuttrykk og personlige uttrykk. Jeg tør påstå at det å be en nordlending om å ikke banne er som å be ei muslimsk kvinne om å ta av seg hijaben. Like frekt det synes jeg.