Kodet utenfor – når Norge digitaliserer bort mangfoldet

I skyggen av høyteknologiske visjoner og politiske løfter om en digital fremtid vokser en annen virkelighet frem i Norge. En virkelighet der mange lever uten å bli sett, hørt eller inkludert. Midt i et samfunn som hyller innovasjon og effektivisering, blir det stadig tydeligere hvem som faller utenfor: de som bærer velferdsstaten på sine skuldre, men sjelden får plass i fremtidens planer.

Vi snakker om Norges mangfold. Den flerkulturelle ryggraden i helsevesenet, transportsektoren og eldreomsorgen – mennesker som omtales som «uvurderlige» i krisetider, men som forsvinner fra radaren når nye digitale løsninger utformes. Ekskluderingen er ikke alltid høylytt. Ofte er den stille – men likevel systematisk. Den skjer når vi ikke nevnes. Når våre erfaringer og behov ikke regnes med. Når politiske dokumenter snakker om «samfunnet» som om vi ikke er en del av det.

Et slående eksempel er den ferske rapporten fra Kompetansebehovsutvalget (KBU) om fremtidens arbeidsliv- Hvordanvildigitalteknologipvirkekompetansebehov.pdf. Utvalget er nedsatt for å gi regjeringen innsikt i hvilke ferdigheter og kunnskaper som trengs i møte med teknologisk utvikling. Rapporten presenterer elleve påstander om Norges digitale fremtid – men ikke ett eneste avsnitt omtaler hvordan digitaliseringen påvirker mennesker med innvandrerbakgrunn, lav digital kompetanse eller svake språkferdigheter.

Dette i 2025 – i et land der nesten én av fem har innvandrerbakgrunn.

Hvem bygger vi fremtiden for – og hvem faller utenfor?

KBU-rapporten berører heller ikke hvordan algoritmer og automatiserte systemer kan forsterke eksisterende skjevheter. Den ser ikke på hvordan digitaliseringen av offentlige tjenester kan marginalisere dem som allerede står utenfor – de som møter språklige, økonomiske eller teknologiske barrierer. Når slike perspektiver systematisk utelates fra offentlige utredninger, er ikke det bare et kunnskapshull. Det er et demokratisk problem.

For digital ekskludering er ikke tilfeldig. Den er strukturert inn i systemene vi lager – og den rammer skjevt. Når vi mangler kritisk blikk på hvordan teknologi former samfunnet, utvikler vi løsninger som fremstår nøytrale, men som i praksis reproduserer ulikhet i ny drakt. I stedet for å bli et redskap for inkludering, blir teknologien et verktøy for diskré, men dyptgripende ekskludering. Likestillings- og diskrimineringsombudets (LDO)- Diskrimineringsloven må endres på grunn av kunstig intelligens – LDO nyeste rapport viser nettopp dette: At digitaliserte tjenester kan forsterke ulikhet dersom språk, kultur og digital kompetanse ikke tas på alvor. LDO dokumenterer hvordan automatiserte systemer innen NAV, helse og utdanning kan bidra til at mennesker med minoritetsbakgrunn får dårligere tilgang til helt grunnleggende rettigheter og tjenester. Og likevel nevner ikke KBU-rapporten disse risikoene med ett ord.

Digital kontroll uten demokratisk styring

Digitaliseringen fremstilles ofte som nøytral – som noe teknisk og uproblematisk. Men teknologiske systemer er ikke nøytrale. De er formet av verdier, antakelser og blikk – og de handler om makt. Om hvem som blir inkludert, og hvem som kodes varig utenfor.

I dag styrer automatiserte systemer stadig mer av offentlig sektor

I dag styrer automatiserte systemer stadig mer av offentlig sektor: NAV, bolig, helse og utdanning styres gjennom algoritmer og maskinlæring – ofte uten menneskelig vurdering, innsyn eller demokratisk forankring. Resultatet er teknologisk portvokting, der feil ikke bare skjer, men rammer systematisk – og rammer skjevt.

Internasjonalt har vi sett hvor galt det kan gå. I Nederland ble tusenvis av familier, mange med minoritetsbakgrunn, feilaktig anklaget for trygdesvindel av automatiserte systemer- Dutch government resigns over child welfare fraud scandal | CNN. I England (The Guardian) og USA- AI landlord screening tool will stop scoring low-income tenants after discrimination suit | The Verge har søkere blitt stengt ute fra helsetjenester, boliger og studiestøtte – ikke på grunn av menneskelig skjønn, men på grunn av matematiske modeller. Norge følger etter – men gjør det i stillhet. Alle snakker om mulighetene ved digitalisering. Færre snakker om konsekvensene. Og nesten ingen spør: Hvem er det som ikke får bli med?

Digital ulikhet som politisk blindflekk

Valget i 2025 blir et veivalg for Norges digitale rettferdighet. Likevel er det kun Venstre og MDG som tydelig foreslår algoritmetilsyn og forbud mot manipulerende systemer. SV har delvis tematisert digital kontroll og personvern, men de fleste andre – som Ap, Sp, FrP, KrF og Rødt – tier om hvordan digitaliseringen forsterker forskjeller. Høyre nevner digital kompetanse og netthat, men ser ikke på de strukturelle skjevhetene teknologien bidrar til.

Men vi trenger mer enn vage formuleringer. Vi trenger en politikk som tar digital ekskludering på alvor. Vi trenger at teknologiutvikling skjer med reell representasjon – med innspill fra dem som i dag faller utenfor. Vi trenger flerspråklig og lavterskel opplæring, og vi trenger analoge alternativer for dem som ikke kan eller ønsker å bruke digitale løsninger. Ikke minst trenger vi et uavhengig algoritmetilsyn – som kan overvåke, avsløre og ansvarliggjøre diskriminerende praksis før skaden skjer.

For digitaliseringen forsterker ulikhet. Den svekker tilliten til velferdsstaten. Og den skjer – fortsatt – uten offentlig debatt.