Foto: Privat
Jeg hadde lunsj med en venninne som er lege. Det hun fortalte meg, traff meg rett i hjertet.
Latest posts by Sammia Naz Zaeem (see all)
- Bak hver tittel finnes en mor og far - 23.10.2025
- Kjærlighet, trygghet og tidlig støtte kan spare barn og samfunn for store utgifter - 17.10.2025
- Bak tallene finnes et barn – ser du meg? - 07.10.2025
Hun jobber 12–16 timer om dagen. Tar imot pasienter, skriver journaler, resepter, håndterer krisesituasjoner og må ofte ta ekstra vakter på legevakta fordi de mangler leger.
Midt i alt dette er hun mamma til to tenåringer. Kone. Datter og Venninne.
Hun har ikke tid til trening. Ikke fordi hun er lat, men fordi kroppen ikke klarer mer. Når hun endelig kommer hjem, vil hun bare sette seg i sofaen og være stille.
«Jobben min er å skrive sykemeldinger til folk som er slitne,» sa hun. «Men hvem skriver sykemelding til meg?»
Den setningen ble værende hos meg. For hvor mange foreldre der ute kjenner på det samme?
Sykepleieren som går på nattevakt og likevel står opp tidlig for å lage matpakke.
Læreren som møter barn med et smil, selv om hun ikke har sovet i natt. Renholderen som gjør jobben sin med verdighet, selv om ryggen verker. Og barnehageansatte, som hver dag tar imot barn, slik at andre foreldre kan gå på jobb.
De som smiler, trøster og ser hvert barn, selv om de altfor ofte er for få på jobb, og ansvaret føles tungt.
Bak hver tittel finnes et menneske. Et hjerte. En familie. Et barn som venter hjemme.
Samtidig ser vi lederlønningene vokse. Bonuser, stillinger og prosjekter som handler mer om struktur enn mennesker. Og de som faktisk holder samfunnet i gang, de som pleier, underviser, vasker og passer barna våre, står igjen utslitte.
Vi snakker mye om effektivitet.
Men altfor lite om mennesker.
Vi må begynne å se foreldrene bak titlene.
De som står opp hver dag for å bære både familie og samfunn på skuldrene sine.
De som stiller opp, uten klage.
De som får hverdagen til å gå rundt, mens systemet ofte glemmer dem.
Jeg tenker på hva slags samfunn vi bygger når vi ikke gir rom til å puste.
Når alt handler om budsjetter og mål, men lite om menneskeverd.
Vi må snakke mer om respekt.
Om verdighet.
Om de små heltene som får Norge til å fungere, ofte på bekostning av sin egen helse.
Bak hver tittel finnes en mor og en far.
Et menneske som gjør sitt beste, hver eneste dag.
Jeg heier på dere.
