Jeg spurte foreldrene mine: Ville dere fortsatt elsket meg hvis jeg var skeiv?

Da jeg gikk på skolen, lærte jeg at ikke alle jenter forelsker seg i gutter. Det var ikke den delen som gjorde størst inntrykk på meg. Folk forelsker seg i den de forelsker seg i. Det virket ikke spesielt komplisert.

Det som gjorde inntrykk, var noe annet: at noen kunne miste familien sin på grunn av hvem de elsket. Plutselig var jeg ikke lenger helt sikker på hvor ubetinget foreldrenes kjærlighet var.

Jeg var jo en relativt lydig jente. Skoleflink. Populær. Jeg likte gutter. Jeg passet inn. Likevel tok jeg denne oppdagelsen med meg hjem.

Spørsmålet ved middagsbordet

Etter en lang skoledag satt vi ved middagsbordet. Jeg husker at jeg sa at jeg måtte spørre om noe, og at de måtte svare ærlig.

– Jeg må spørre dere om noe. Dere må svare ærlig. Det er viktig for meg.

Jeg hadde aldri vært redd for å vise meg fram foran foreldrene mine. Jeg stolte på dem. Likevel kjente jeg uroen da jeg spurte:

– Hadde dere elsket meg akkurat slik dere elsker meg nå hvis jeg ikke likte gutter? Hvis jeg var skeiv – kunne jeg mistet dere da?

Foreldrene mine ble stille et øyeblikk. De tok meg alltid på alvor, og nå prøvde de sikkert å forstå hvor dette kom fra, hva jeg egentlig spurte om.

Samtalen endte godt. De sa at jeg alltid kunne være den jeg er uten å risikere familien eller tryggheten min. Det eneste de krevde av meg, var at jeg ikke gjorde noe kriminelt og ikke var destruktiv mot andre mennesker.

Men spørsmålet forlot meg aldri.

For hva skjer med barn som har fått et annet svar?

«Hadde dere elsket meg akkurat slik dere elsker meg nå hvis jeg ikke likte gutter?»

Derfor er Pride viktig

Derfor er Pride viktig.

Vi skaper trygghet gjennom åpenhet. Åpenhet skaper kunnskap. Men den gjør også noe mer. Kunnskap gjør det vanskeligere å dele mennesker inn i mistenksomme leirer som skal frykte hverandre.

Da blir det vanskeligere å styre gjennom mistillit og syndebukker. Da blir det lettere å finne menneskelige løsninger på menneskelige problemer.

Nettopp derfor har autoritære og reaksjonære krefter gjennom historien vært så opptatt av å opprettholde skiller mellom mennesker. De lever godt med avstand, uvitenhet og mistenksomhet. Fellesskap på tvers gjør prosjektet deres vanskeligere.

Det burde vi ha forstått for lenge siden.

Jeg tror ikke det gagner noen at vi lever i separate verdener. Det er bra at vi jobber sammen, studerer sammen, blir venner og forelsker oss på tvers av legninger og identiteter. Alternativet er et samfunn der mennesker først og fremst lærer om hverandre gjennom fordommer.

Når mennesker møtes, blir det vanskeligere å redusere hverandre til karikaturer. Et samfunn blir sterkere når flere mennesker kan være åpne om hvem de er.

Mangfold finnes også i heterofili

Friheten Pride forsøker å utvide, er fortsatt ikke fullt ut oppnådd. Det merkes også i måten vi snakker om heterofile forhold på.

Heterofili fremstilles ofte som noe enkelt og selvfølgelig. Som om alle kvinner ønsker det samme, tiltrekkes av det samme og drømmer om den samme typen liv.

Noen dager er jeg tomboy. Andre dager står jeg i høye hæler, men kan fortsatt løpe etter bussen i full fart. Vi kan elske fotball og sminke samtidig uten å bli kategorisert bort fra normalen. Kvinnelige identiteter er ofte langt mer flytende enn samfunnets forestillinger om dem.

På samme måte har jeg aldri forstått hvorfor kvinner som forelsker seg i menn, skal forventes å trekkes mot én bestemt type maskulinitet.

Men det finnes mangfold i heterofili også. Jeg er en kvinne som helt ufrivillig tiltrekkes av menn. Les den setningen med den humoren den fortjener.

Ikke alle kvinner tiltrekkes av tradisjonell maskulinitet. Ikke alle ønsker å være feminine på samme måte. Mange av oss forelsker oss i følsomme menn, kreative menn, sårbare menn eller menn som heller ikke passer inn i de tradisjonelle kjønnsrollene.

Vi snakker ofte om mot som styrke. For meg er det vanskelig å tenke seg noe modigere enn en mann som tør å være sensitiv i en kultur som ofte belønner det motsatte.

Et samfunn blir sterkere når flere mennesker kan være åpne om hvem de er.

Friheten til å være seg selv

Friheten til å velge sitt eget uttrykk har ikke oppstått av seg selv. Den er kjempet fram.

Noen ganger lurer jeg på hva motstanden egentlig handler om. Er vi redde for mennesker som ikke ligner oss?

For meg har skeiv kamp aldri bare handlet om seksualitet. Den har også lært meg at det er lov å gå sine egne veier.

At det er lov å gå alene på klubb.
At det er lov å like kunst som andre ikke forstår.
At det er lov å være androgyn uten å måtte forklare seg.
At det er lov å bevege seg fritt mellom ulike uttrykk uten å bli stemplet.
At det er lov å være seg selv.

Mange av oss kommer fra kjærlige hjem. Men spørsmålet jeg stilte ved middagsbordet som barn, tror jeg fortsatt er relevant: Ville de elsket deg like høyt dersom du ble noe annet enn det de hadde sett for seg? For noen er det fortsatt ikke et hypotetisk spørsmål.

Derfor trenger vi institusjoner, inkludert skolen, som tydelig viser barn at de hører til akkurat som de er. For meg er det viktig å vite at du ikke omgås godt med meg bare fordi du tror jeg er heterofil.

Med mindre du tilfeldigvis er den mannen jeg helt ufrivillig har forelsket meg i.