Khamenei er død – men iranernes budskap lever videre

De siste dagene har verdens oppmerksomhet vært rettet mot seremoniene rundt Irans øverste leder. Som den tidligere britiske europaparlamentarikeren Struan Stevenson nylig skrev, kan ingen begravelse skjule et regime som gjennom flere tiår har vært preget av henrettelser, systematiske menneskerettighetsbrudd, undertrykking av kvinner, forfølgelse av minoriteter og knusing av politisk opposisjon. Seremonier kan skape sterke bilder, men de kan ikke omskrive historien.

Mer enn én mann

For iranerne handler dette om langt mer enn én mann. Det handler om et politisk system som i over fire tiår har fratatt millioner av mennesker grunnleggende rettigheter. Generasjoner har vokst opp med frykt, sensur, fengsling og vold. Kvinner har kjempet for retten til å bestemme over egne liv. Studenter, arbeidere, journalister og menneskerettighetsforkjempere har betalt en høy pris for å kreve frihet.

Samtidig ville det være en historisk feil å tro at løsningen ligger i en tilbakevending til fortidens monarki. Iran kjenner også den erfaringen. Før den islamske republikken levde landet under et autoritært kongedømme, der makten var samlet hos én familie, politiske motstandere ble forfulgt og den demokratiske deltakelsen var sterkt begrenset.

Derfor avviser stadig flere iranere forestillingen om at landets fremtid står mellom to autoritære alternativer. Valget står ikke mellom kronen og turbanen. Valget står mellom diktatur og demokrati.

«Verken sjah eller sjeik»

Dette er bakgrunnen for at slagordet «Verken sjah eller sjeik» har fått en så sterk betydning. Det uttrykker en historisk erfaring mer enn et politisk slagord. Det er en avvisning av enhver styreform som bygger sin legitimitet på arv, religiøs autoritet eller maktmonopol, fremfor folkets frie vilje.

Noen forsøker i dag å romantisere Pahlavi-tiden. Andre fremstiller Khameneis styre som en epoke preget av motstand og nasjonal stolthet. Begge fortellingene overser det viktigste: det iranske folkets egen stemme.

Historien er full av symboler. Mohammad Reza Pahlavi vendte aldri tilbake til Iran etter revolusjonen, og hans grav ble aldri lagt i iransk jord. For mange iranere har dette fått en symbolsk betydning. Et diktatur kan ha enorm makt mens det består, men når det faller, mister det også sin naturlige plass i nasjonens fremtid.

Historien vil dømme

På samme måte vil ingen storslått statsbegravelse kunne utslette arven etter Ali Khameneis styre. Ingen militærparade kan viske bort minnene om henrettelser. Ingen offisiell sorg kan oppheve ansvaret for fengsling, tortur, korrupsjon og økonomisk vanstyre. Historien skrives ikke av regimer, men av menneskene som levde under dem.

Dette er også et budskap til Europa. Altfor lenge har debatten om Iran blitt redusert til et valg mellom dagens regime og en tilbakevending til monarkiet. Mange iranere ønsker i stedet et demokratisk, sekulært og pluralistisk Iran, der makten springer ut av frie valg – ikke av blodslinje eller religiøs autoritet.

Et slikt Iran må bygge på universelle prinsipper: rettsstaten, uavhengige domstoler, ytringsfrihet, likestilling mellom kvinner og menn, religionsfrihet og respekt for menneskerettighetene. Bare slik kan landet bryte med den onde sirkelen av autoritært styre.

Ingen begravelse kan begrave sannheten. Ingen diktator – enten han bærer krone eller turban – kan eie et folks historie for alltid.

Det iranske folkets budskap blir stadig tydeligere: Verken sjah eller sjeik. Ja til frihet. Ja til demokrati. Ja til folkets suverenitet.

Kilde

• Struan Stevenson, kronikk om Ali Khamenei og menneskerettighetssituasjonen i Iran, Townhall, juli 2026.