Vi må fortelle barna hvilket hat som lå bak 22. juli

Terror blir ofte framstilt som en fare som kommer utenfra. I timene etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet opplevde norske muslimer hets og sjikane, før det ble kjent hvem som sto bak.

Men mannen som angrep Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya, var norsk. Han var en norsk høyreekstremist.

Terroren var ikke tilfeldig. Den var nøye planlagt og drevet fram av et målrettet hat mot demokratiet. Angrepet var rettet mot Arbeiderpartiet, AUF, det norske mangfoldet og unge mennesker som brukte stemmen sin og engasjerte seg politisk. Til sammen ble 77 mennesker drept 22. juli 2011.

Det er viktig å si dette tydelig, ikke for å legge skyld på nordmenn generelt, men for å forstå at ekstremisme ikke tilhører én religion, én hudfarge eller én del av verden. Norske barn kan også bli radikalisert. Norske miljøer kan også utvikle hat. Det norske samfunnet er heller ikke immunt mot rasisme og konspirasjonstenkning.

Ordene og forestillingene lever videre

22. juli-terroristen omtalte mennesker han betraktet som fiender, som «landsforrædere». Han bygget verdensbildet sitt på forestillingen om at Arbeiderpartiet og myndighetene arbeidet for en påstått islamisering av Norge og Europa.

Denne konspirasjonsfortellingen er kjent som «Eurabia»-teorien. I dag lever beslektede forestillinger videre under betegnelser som «den store utskiftingen» og «hvitt folkemord».

Begrepene kan forandre seg, men fortellingen er gjenkjennelig: Minoriteter framstilles som en invasjon, mens politikere og andre som forsvarer et mangfoldig samfunn, utpekes som forrædere. Demografiske endringer presenteres som resultatet av en hemmelig plan.

Slike forestillinger finnes ikke bare i lukkede ekstremistmiljøer. De dukker også opp i videoer, memer og kommentarfelt. Noen ganger pakkes de inn som humor eller provokasjon. Andre ganger uttrykkes de åpent.

Jeg har selv møtt kommentarer som trekker norskheten min i tvil, til tross for at jeg er født og oppvokst i Norge. Når mennesker stadig omtales som mindre norske på grunn av hudfarge eller bakgrunn, blir skillet mellom politisk uenighet og kollektiv mistenkeliggjøring gradvis svakere.

Ikke enhver hatefull kommentar er uttrykk for ekstremisme, og de fleste som skriver stygt i et kommentarfelt, kommer aldri til å bruke vold. Men språket vårt former hvilke holdninger som oppfattes som normale.

Når rasisme avfeies som humor, konspirasjoner gjentas uten motstand og mennesker deles inn i «oss» og «dem», flyttes grensene for hva samfunnet aksepterer.

Barn og unge trekkes inn gjennom skjermen

Femten år etter terroren har dagens barn og tenåringer ingen egne minner fra 22. juli. For dem kan dagen lett bli redusert til noen sider i en lærebok og bilder fra rosetogene.

Samtidig opplyser PST at tjenesten de siste årene har sett en økning i antallet mindreårige og unge voksne som radikaliseres. Siden 2025 har det også vært en markant økning i antallet mindreårige gjerningspersoner som har vært involvert i høyreekstrem angrepsaktivitet i vestlige land.

Mange av de mindreårige som radikaliseres, oppgir 22. juli-terroristen som en viktig inspirasjonskilde. I Norge er handlingene hans en inspirasjonskilde i flertallet av PSTs saker om høyreekstremisme. I de fleste av disse sakene finner PST også direkte støtte til terrorhandlingene 22. juli.

Det er et alvorlig paradoks. Mens tidsvitnene blir eldre og avstanden til terroren øker, får gjerningsmannen høyere status i enkelte digitale ekstremistmiljøer. Unge kan møte ham gjennom memer, videoklipp og spillreferanser, løsrevet fra menneskene han drepte og livene han ødela.

PST beskriver hvordan høyreekstreme nettmiljøer blander voldsforherligelse med humor og referanser til spill- og populærkultur. Tidligere terrorister hylles, samtidig som det oppfordres til nye voldshandlinger.

Rasistiske holdninger finnes også i Norge

En undersøkelse fra Senter for ekstremismeforskning (C-REX) målte andelen nordmenn med sammenhengende høyreekstreme holdninger til 3,3 prosent i 2026, mot 2,2 prosent i 2022.

Forskerne understreker at forskjellen er liten og ikke statistisk sikker. I den samme undersøkelsen svarte 7,3 prosent at det bare burde «bo mennesker med hvit hudfarge i Norge». I 2022 var andelen 4,3 prosent. Også denne forskjellen ligger innenfor feilmarginen og må derfor tolkes forsiktig.

Tallene betyr ikke at millioner av nordmenn er ekstremister. Men de viser at rasistiske og udemokratiske holdninger finnes her. De finnes blant mennesker som snakker norsk, går på norske skoler og deltar på norske digitale plattformer.

Vi beskytter ikke samfunnet ved å late som om høyreekstremisme bare er et utenlandsk problem.

Skolen må lære mer enn datoen

Barn og unge må selvfølgelig lære hva som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya. Men undervisningen kan ikke stoppe ved hendelsesforløpet, dødstallet og minnemarkeringene.

De må forstå hvem som ble angrepet, og hvorfor. De må lære at terroren var politisk motivert og hadde utspring i høyreekstreme holdninger, rasisme, konspirasjonstenkning og hat mot demokratiet. De må også lære å gjenkjenne de samme fortellingene når de dukker opp i nye former.

Når noen hevder at en minoritet er i ferd med å «ta over», må unge forstå hvilken konspirasjonsfortelling dette kan være en del av. Når politikere og meningsmotstandere omtales som forrædere, må de kjenne historien til dette språket. Når terrorister framstilles som helter eller humorfigurer, må de vite hvem ofrene var.

Barn og unge trenger kunnskap om algoritmer, ekkokamre og digital radikalisering. De trenger voksne som tør å spørre hva de ser på nettet, og trygge rom der vanskelige spørsmål kan diskuteres uten at de blir overlatt til ekstreme nettmiljøer.

Undervisning om 22. juli handler ikke bare om å fortelle historien. Det er demokratisk beredskap.

Dette ansvaret tilhører ikke bare skolen. Foreldre, politikere, medier, organisasjoner og teknologiselskaper må også ta sin del.

Takk til dem som fortsatt forteller

En særlig takk går til de overlevende, etterlatte og tidsvitnene som fortsatt forteller om 22. juli. De bærer minner og erfaringer ingen skulle ha måttet bære. Likevel bruker mange stemmen sin for at nye generasjoner skal forstå hva som skjedde, hvem som ble angrepet og hvilket tankegods som lå bak.

Når færre har egne minner fra terroren, blir samfunnets ansvar for å bevare kunnskapen enda større. Den neste generasjonen må vite at terroren ikke kom utenfra. Den vokste fram her, gjennom rasisme, konspirasjoner og hat mot demokratiet.

Flere av ordene og forestillingene lever fortsatt på nettet. Derfor må også arbeidet mot hatet begynne der.