Foto: Illustrasjonsfoto
– Hvordan har du hatt det siden sist? spurte terapeuten.
Jeg trakk på skuldrene.
– Det går greit.
Hun smilte svakt.
– Du trenger ikke å svare at det går greit hvis det ikke gjør det. Sist sa du også at det gikk greit. Likevel fortalte du meg om ting ingen burde oppleve.
Jeg ble stille. Så begynte jeg å fortelle.
Ikke bare om barndommen, men om en barndom som tok slutt før jeg selv rakk å forstå at den hadde begynt.
Ikke bare om krigen, men om hvordan den stjal følelsen av trygghet lenge før den tok gatene og husene.
Ikke bare om flukten, men om følelsen av alltid å være på vei et sted, uten noen gang å kjenne at jeg hadde kommet frem.
Ikke om å lete etter et hus, men om å lete etter tilhørighet.
Jeg fortalte om menneskene jeg hadde mistet. Om å lære altfor tidlig at noen avskjeder aldri får et ordentlig farvel. Om perioder der livet handlet mer om å overleve enn å leve. Om psykiske sår ingen kunne se, mens jeg lot som om alt var normalt.
Akkurat da jeg begynte å tro at jeg hadde funnet fotfeste, forsvant bakken under meg igjen.
Så begynte jeg på nytt. Én gang til. Og enda én gang.
Terapeuten satt helt stille. Hun avbrøt meg ikke.
Da jeg var ferdig, ble rommet stille.
– Jeg klarer ikke å forestille meg hvor mye du har båret alene, sa hun. – Du har vært gjennom ting ingen burde oppleve. Likevel har du klart å være snill, flink og modig.
Jeg lo. Bare en kort latter, nesten som om jeg ba henne om ikke å ta situasjonen min på alvor.
Hun så rett på meg.
– Hvorfor ler du nå?
– Jeg vet ikke, svarte jeg.
Hun lente seg litt frem.
– Hvis du selv gjør narr av smerten din, hvordan skal andre forstå at den er ekte? Det vanskeligste med psykiske sår er å få andre til å tro på dem.
Jeg ble helt stum. Jeg klarte ikke å si et ord.
Når smerten blir en vane
– Når et menneske lever lenge med smerte, skjer det noe merkelig, fortsatte hun. – Hjernen prøver ikke bare å beskytte deg mot det som gjør vondt. Den begynner også å fortelle deg at smerten ikke er så alvorlig.
Hun tok en pause, som om hun håpet at jeg skulle si noe. Men jeg forble stille.
– Etter mange år kan smerten bli en vane. Du begynner å bagatellisere det du har vært gjennom og sammenligne deg med andre.
Jeg satt fortsatt stille.
– Vet du hva som bekymrer meg? spurte hun.
Jeg ristet på hodet.
– Det som bekymrer meg, er ikke om andre forstår smerten din. Det er at du selv har sluttet å tro på den.
Ordene hennes traff noe i meg som jeg aldri tidligere hadde tenkt over.
«Nå må du svare. Si hva du mener, Hozayfa», sa jeg til meg selv.
– Når noen sier at det jeg har opplevd, må ha vært tøft, svarer jeg at det finnes mennesker som har hatt det verre. Når smerten rammer meg, sier jeg til meg selv: «Ta deg sammen.» Jeg trodde det var styrke.
Da psykiske lidelser ble kalt svakhet
Jeg klandrer ikke meg selv for dette. Jeg vokste opp i en kultur der psykiske lidelser sjelden ble tatt på alvor.
Depresjon ble kalt svakhet eller avstand fra Gud. Angst ble kalt overdrivelse. Traumer var noe man bare måtte glemme.
– Helt ærlig: Ja, jeg tviler ofte på min egen smerte, sa jeg høyt.
Hun så på meg med et smil før hun avsluttet timen.
– Neste gang du kjenner at du vil le av det som gjør vondt, prøv å stoppe opp et øyeblikk. Du trenger ikke å gjøre smerten mindre for at andre skal tåle den.
Jeg smilte, nikket, tok på meg jakken og sa farvel.
Vi må også tro på vår egen smerte
Kanskje er det ikke alltid andre som må lære å ta psykiske lidelser på alvor. Noen ganger må vi begynne med oss selv.
For hvordan skal vi be andre om å tro på smertene våre hvis vi samtidig forsøker å overbevise både oss selv og omverdenen om at de ikke er ekte?
