Foto: Unsplash/Ben Blennerhassett
De ferskeste tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en markant forskjell i sysselsettingen blant kvinner fra India og Pakistan. I 2025 var 64,5 prosent av kvinnelige innvandrere fra India mellom 20 og 66 år sysselsatt, mot 44,8 prosent av kvinnene fra Pakistan. Blant menn er forskjellen langt mindre: 82,6 prosent av indiske menn og 74,6 prosent av pakistanske menn var sysselsatt.
Den lave sysselsettingen blant pakistanske kvinner er et reelt integreringsproblem og bør ikke bortforklares. Men tallene blir misvisende dersom de brukes som et enkelt bevis på at «indere integrerer seg bedre enn pakistanere». Norge har ikke mottatt representative utvalg av befolkningen i India og Pakistan. Vi har fått svært forskjellige grupper, gjennom ulike migrasjonskanaler og i forskjellige historiske perioder.
Norge har hentet høyt utdannede fra India
Den indiske innvandringen til Norge har endret karakter betydelig. På 1970-tallet kom det hovedsakelig arbeidsinnvandrere til blant annet industri og landbruk.
Fra slutten av 2000-tallet skjedde det imidlertid en tydelig endring. Den nye indiske arbeidsinnvandringen besto i langt større grad av spesialister og personer med høy utdanning. Før koronapandemien var indere den tredje største gruppen ikke-nordiske arbeidsinnvandrere til Norge, etter polakker og litauere.
Dette har også betydning for familieinnvandringen. Når en indisk IT-spesialist, ingeniør eller annen høyt kvalifisert arbeidstaker får jobb i Norge, kommer ektefelle og barn ofte etter. Dermed vokser det fram en innvandrerbefolkning som i betydelig grad har sitt utgangspunkt i arbeidsmarkedets seleksjon av personer med etterspurt kompetanse.
Det betyr ikke at alle indere i Norge tilhører en økonomisk eller akademisk elite. Men den nyere indiske innvandringen er langt sterkere selektert etter utdanning og arbeidsmarkedskompetanse enn den historiske pakistanske innvandringen. Det får naturligvis utslag når vi senere måler sysselsetting, utdanning og inntekt.
Pakistanerne kom gjennom en annen dør
Den pakistanske innvandringen har en annen historie. De første større gruppene kom rundt 1970 og besto hovedsakelig av menn som tok ufaglært eller relativt lavt kvalifisert arbeid i blant annet industri, transport og restaurantbransjen.
Også denne innvandringen var sterkt selektert, men på en helt annen måte. Den norsk-pakistanske befolkningen har historisk hatt en sterk geografisk konsentrasjon med røtter i Punjab-regionen i Pakistan. Norge fikk altså ikke et tverrsnitt av Pakistans befolkning, men mennesker fra bestemte områder og sosiale miljøer. Etter at de første mennene hadde etablert seg, fulgte ektefeller og barn, og migrasjonen fortsatte gjennom familieinnvandring og familieetablering.
Her finner vi en avgjørende forskjell mellom India og Pakistan. Mens Norge de siste tiårene har fått en betydelig ny arbeidsinnvandring av høyt utdannede indere, har arbeidsinnvandringen fra Pakistan siden 1990 vært relativt begrenset. Den senere pakistanske innvandringen har i langt større grad vært familiedrevet.
Dermed sammenligner vi resultatet av to forskjellige utvelgelsesmekanismer. Den indiske spesialisten kommer fordi en norsk arbeidsgiver trenger kompetansen vedkommende har. En pakistansk kvinne som kommer gjennom familieinnvandring, blir ikke valgt ut etter utdanning, yrkeserfaring eller hvor godt kompetansen hennes passer det norske arbeidsmarkedet.
Vi sammenligner ikke India med Pakistan
Dette skillet forsvinner lett når SSB-tabellen bare viser «India» og «Pakistan». Det kan se ut som om vi sammenligner to nasjonaliteter under like forhold. I virkeligheten sammenligner vi to svært forskjellige migrasjonshistorier.
Pakistan har i dag over 250 millioner innbyggere, med enorme forskjeller mellom storby og landsby, mellom provinser, samfunnslag og utdanningsnivåer. Landet har en stor gruppe leger, ingeniører, forskere, IT-spesialister, akademikere og andre høyt utdannede. Samtidig finnes områder hvor utdanningsnivået er lavt og kvinners deltakelse i arbeidslivet begrenset. India har på samme måte enorme interne sosiale og regionale forskjeller.
Et interessant tankeeksperiment er derfor å snu migrasjonshistorien. Hva om Norge de siste 20 årene hadde rekruttert tusenvis av pakistanske leger, ingeniører, IT-spesialister, forskere og andre høyt utdannede – og deres familier – slik Norge har gjort fra India?
Da er det vanskelig å tro at sysselsettingsstatistikken for pakistanske kvinner ville sett ut akkurat som i dag. Eksempelet illustrerer et viktig poeng: Nasjonalitet er ikke i seg selv en forklaring på integreringsresultater. Utdanning, klasse, geografisk bakgrunn, innvandringsgrunn og hvem som faktisk migrerer, betyr mye.
Vi sammenligner ikke bare indiske og pakistanske kvinner. Vi sammenligner resultatet av to helt forskjellige migrasjonshistorier
Den lave sysselsettingen kan ikke bortforklares
Migrasjonshistorien fritar likevel ingen fra å ta dagens tall på alvor. Bare 44,8 prosent av pakistanske innvandrerkvinner mellom 20 og 66 år var sysselsatt i 2025. Blant pakistanske menn var andelen 74,6 prosent. Kjønnsgapet er dermed nær 30 prosentpoeng.
At de første pakistanerne kom til Norge som lavt kvalifiserte arbeidsinnvandrere for mer enn 50 år siden, er ikke tilstrekkelig som forklaring. Utdanning og norskkunnskaper spiller inn, men det gjør også kjønnsroller, forventninger til kvinner, familieorganisering og kvinners muligheter til å kombinere arbeid og omsorg.
Det er nettopp derfor Utrop tidligere har argumentert for at to ting må være mulig samtidig: Vi må avvise generaliseringer om pakistanere som gruppe, men vi må også kunne diskutere hvorfor så mange pakistanske innvandrerkvinner fortsatt står utenfor arbeidslivet.
I kommentaren «Pakistanere er ikke ‘minus’ – men tallene må tas på alvor» fra mai 2026 skrev jeg at det er feil å stemple en hel gruppe ut fra økonomiske beregninger, samtidig som den lave sysselsettingen blant pakistanske kvinner må diskuteres åpent. Problemet blir ikke mindre reelt fordi det noen ganger brukes av aktører med et negativt syn på innvandring.
Utrop advarte mot den enkle sammenligningen
Allerede i april tok Utrop opp selve problemet med å sammenligne innvandrergrupper uten å se på hvem Norge faktisk har mottatt. I analysen «Pakistanerne i innvandringsregnskapet som ‘overraskelse’: Det er ikke religion alene tallene måler» var hovedpoenget at økonomiske forskjeller mellom innvandrergrupper sier mindre om religion og nasjonalitet enn det ofte fremstilles som.
Problemet ble meldt allerede i 2012
Samtidig er den lave yrkesdeltakelsen blant pakistanske kvinner langt fra en ny problemstilling. Utrop skrev allerede i 2012 saken «Norsk-pakistanske kvinner mindre yrkesaktive», basert på daværende SSB-tall. På det tidspunktet var rundt 30 prosent av pakistanske kvinner yrkesaktive, mot 62 prosent av mennene.
Den gamle saken er interessant også av en annen grunn. Den viste allerede da store forskjeller mellom innvandrerkvinner og norskfødte kvinner med innvandrerforeldre. Utdanningsnivå og generasjon hadde tydelig betydning for både arbeidsdeltakelse og holdninger til arbeidsdeling i familien.
Tallene fra 2012 og 2025 kan ikke sammenlignes direkte, men utviklingen viser at bildet ikke er statisk. Dagens sysselsettingsandel på 44,8 prosent er fortsatt lav, men den norsk-pakistanske befolkningen er samtidig i betydelig endring.
Døtrene forteller en annen historie
Dette kommer enda tydeligere fram når man skiller mellom kvinner som selv har innvandret fra Pakistan, og døtrene deres som er født og oppvokst i Norge.
Utrop skrev allerede i 2020 om det forskere beskrev som en «revolusjon» blant minoritetskvinner i utdanning og arbeid. Blant pakistanske innvandrerkvinner var sysselsettingen den gangen 37 prosent, mens den blant norskfødte kvinner med pakistanske foreldre lå på nær 70 prosent. Forskjellen mellom kvinner og menn var nærmest borte i etterkommergenerasjonen.
Det er et viktig korrektiv til forestillingen om at dagens forskjeller først og fremst skyldes noe uforanderlig «pakistansk». Hvis kultur eller religion alene bestemte kvinners forhold til arbeidslivet, skulle man forvente at det samme mønsteret i stor grad ble videreført til døtrene. I stedet ser vi en kraftig endring når utdanning, oppvekst og tilgang til det norske arbeidsmarkedet endres.
Integreringsresultatene formes ikke bare av hva som skjer etter at mennesker kommer til Norge. De formes også av hvem som kommer hit i utgangspunktet.
