Foto: Sjoerd Lammers (illustrasjon)
Familieløftet er et viktig initiativ. Det setter ord på noe mange foreldre som kommer til Norge, opplever. Man møter ikke bare et nytt språk og nye offentlige tjenester. Man møter også forventninger til foreldrerollen som ingen nødvendigvis har forklart.
Men når vi snakker om å lære minoritetsforeldre de «uskrevne norske reglene», må vi være presise. For hva er egentlig en norsk regel?
Noe er norsk lov. Noe handler om barns grunnleggende rettigheter og trygghet. Noe er faglige anbefalinger. Og noe er ganske enkelt norske normer og forventninger til hvordan en familie eller en «god forelder» bør være. Dette må ikke blandes sammen.
Foreldre som bor i Norge, skal selvfølgelig kjenne norsk lov, barns rettigheter og sine egne rettigheter og plikter. Det er også viktig å forstå hvordan skole, barnehage, helsevesen, barnevern og andre offentlige tjenester fungerer.
Men man trenger ikke bli kulturelt norsk for å være en god forelder i Norge
Men man trenger ikke bli kulturelt norsk for å være en god forelder i Norge. Det er et viktig skille.
Brobygging må gå begge veier
Kultursensitivt arbeid kan derfor ikke være en enveiskjørt opplæring hvor minoritetsfamilien skal lære hvordan «vi» gjør ting i Norge. Brobygging må gå begge veier.
Foreldrene trenger kunnskap om Norge. Samtidig trenger lærere, helsepersonell, barnevern og andre offentlige tjenester kunnskap og nysgjerrighet nok til å forstå familien de møter. Da må vi spørre før vi konkluderer.
Hvordan var foreldrenes egen oppvekst? Hvem hadde ansvar for barna? Hvordan viste man omsorg? Hvordan satte man grenser? Hvilken rolle hadde besteforeldre og storfamilien? Hva betyr respekt, ansvar, lydighet og selvstendighet i akkurat denne familien? Og ikke minst: Hva er denne familiens egen kultur?
Nasjonalitet forklarer ikke familien
Det finnes ikke én angolansk, somalisk, pakistansk, polsk eller norsk familieform. Familier fra samme land kan være svært forskjellige. Religion, utdanning, økonomi, om man kommer fra by eller landsby, sosial bakgrunn, familiehistorie, migrasjon og foreldrenes egne erfaringer fra barndommen påvirker hvordan familien fungerer.
Derfor må vi være forsiktige med å forklare mennesker ut fra nasjonalitet. Kulturkunnskap skal hjelpe oss til å stille bedre spørsmål. Den skal ikke brukes til å skape nye stereotypier.
Barnet skal ikke måtte velge side
Så kommer barnet. Barn som vokser opp i Norge med foreldre som selv er oppvokst i et annet samfunn, kan leve mellom flere kulturelle forståelser samtidig.
Barnet kan møte én forventning hjemme og en annen på skolen eller blant venner. Det kan handle om fritid, venner, klær, kjærester, ansvar hjemme, respekt for voksne, selvstendighet eller hvor mye foreldrene skal bestemme.
Dette kan skape reelle konflikter. Men vi må være forsiktige med å tolke enhver kulturkonflikt som dårlig foreldreskap, eller ethvert barns protest som et problem ved barnet. Noen ganger trenger familien rett og slett hjelp til å forstå hverandre.
Barnets medvirkning og trygghet må stå sentralt. Barn skal bli hørt og tatt på alvor. Samtidig skal barnet ikke gjøres til tolk, kulturformidler eller mellommann mellom foreldrene og hjelpeapparatet. Barnet bør heller ikke settes i en situasjon hvor det opplever at det må velge mellom familien sin og det norske samfunnet.
Foreldrene må være med på å utvikle tilbudet
Det er nettopp her kulturmediering og brobygging kan ha stor verdi. Jeg mener derfor at tilbud som Familieløftet bør bygge på et tydelig metodegrunnlag der kultursensitiv kommunikasjon, kulturmediering, barnets medvirkning og trygghet, familieråd og nettverksarbeid inngår.
Familieråd er interessant fordi familien og nettverket ikke bare blir mottakere av hjelp. De får mulighet til å bidra med kunnskap, ressurser og egne løsninger.
Det samme prinsippet bør gjelde foreldrestøtte. Foreldre med minoritetsbakgrunn bør heller ikke først inviteres inn når kurset er ferdig, for å lære av oss. De bør være med på å utvikle innholdet.
Spør dem hva som var vanskelig å forstå da de kom til Norge. Hva skulle de ønske noen hadde forklart? Hva misforsto de om Norge? Og hva opplevde de at norske tjenester misforsto om dem?
Det siste spørsmålet er minst like viktig som de andre. For integrering krever kunnskap begge veier.
Fra opplæring til gjensidig forståelse
Målet bør ikke være: «Her er de uskrevne norske reglene. Lær dem.»
Målet bør være: «Her er lovene, rettighetene og systemene dere møter i Norge. Her er noen av normene og forventningene dere sannsynligvis vil møte. Fortell oss samtidig hvordan dere forstår familie, foreldreskap og oppdragelse. Hvor oppstår forskjellene? Hva trenger dere å forstå bedre om Norge, og hva trenger vi å forstå bedre om dere?»
Derfra kan vi finne løsninger sammen.
Barnets trygghet skal aldri bortforklares med kultur
Barnets trygghet skal aldri bortforklares med kultur. Men kulturelle forskjeller skal heller ikke automatisk gjøres til mangler ved foreldrene.
Mellom disse to ytterpunktene ligger et stort rom. Det er der godt kultursensitivt arbeid må foregå. Det er der vi trenger kulturtolker og brobyggere.
Ikke for å lære minoritetsfamilier hvordan de skal bli norske, men for å gjøre både familien og systemet bedre i stand til å forstå hverandre. Det er forskjellen på ensidig kulturell tilpasning og reell brobygging.
