Sarromaa, en toppkarakter reddet ikke livet mitt

Jeg var den flinke, pliktoppfyllende jenta andre foreldre misunte. Først tjue år senere kjente jeg for alvor prisen for fasaden.

«Norge er i forfall. Særlig hater jeg maset om å møte barnet på følelser», sier du til Aftenposten Sanna Sarromaa når du kommenterer PISA-tallene.

Tallene skremte meg også, Sarromaa. Men svaret er ikke å avvise barnas følelser. Hvorfor kan vi ikke ha både i pose og sekk? Ja til analog lesing, for all del. Men aldri på bekostning av følelseslivet!

Akkurat som deg er jeg førstegenerasjonsinnvandrer og mor. Jeg er samfunnsengasjert og snakker rett fra levra. Jeg har også en barndom fra helvete bak meg.

Du skulle ha sett meg i barndommen, Sarromaa. Den fine, flinke, pliktoppfyllende jenta som fikk de fleste andre foreldre til å bli misunnelige. Å, du skulle ha sett meg! For jeg betalte prisen for den fasaden tjue år etterpå.

Den flinke jenta betalte prisen

Bedragersyndrom eller hva søren det var – det gikk bare ikke til slutt. Smerten fra karakterkrav, avvisning og følelsesmessig fraværende foreldre holdt på å kvele meg.

Den overveldende forlatthetsfølelsen var rett og slett uutholdelig. Selv ikke foreldrene mine skjønte hva det handlet om. Følelser ble aldri nevnt eller møtt; de fikk ikke plass i hverdagen. Det ble livsfarlig for meg. Det sprakk først da jeg ble 31 år, og barnet mitt var bare ti.

I Aftenposten forteller psykiater Tormod Huseby om ressurssterke voksne som sliter fordi de ikke ble sett som barn. Noen ble bare sett for prestasjonene sine. Det kjenner jeg meg igjen i.

Derfor snakker vi om følelser hjemme hos oss, ofte og mye. En toppkarakter reddet ikke livet mitt. I terapi lærte jeg å møte mitt indre barn med respekt, ubetinget kjærlighet og anerkjennelse. Det reddet livet mitt.

En toppkarakter reddet ikke livet mitt. Å møte mitt indre barn med respekt, kjærlighet og anerkjennelse gjorde det.

En håpløs lesenerd

Jeg blir helt generasjonsforvirret. Hjemme har jeg generasjon alfa, på studiet møter jeg generasjon Z, og selv er jeg generasjon Ys største boknerd. Selverklært, så klart!

På jusstudiet må medstudentene bli oppgitt over meg. Jeg leser stadig ting som ikke engang er pensum til timen, og selv foreleserne blir stresset av alle spørsmålene mine.

På foreldremøtet lærte jeg om Norli Juniors lesekonkurranse, som jeg for øvrig anbefaler på det sterkeste, tross skjermbruken. Hva snakket vi mest om der? Bingo: nettopp lesing. Vi delte til og med erfaringer og råd.

Ved Universitetet i Oslo, hvor jeg er en relativt «gammel» dame og ny jusstudent, ble vi også oppfordret til å delta i et pilotprosjekt kalt «Leselab». Målet, slik jeg fikk det presentert, var å forstå studentenes lesevaner bedre og tilrettelegge undervisningen. Lærerne maste som besatt for at vi skulle delta. De ville sikkert gladelig ha byttet bort en nyre for et oppmøte!

Jeg er en håpløs lesenerd. Jeg har aldri hørt på en digital lydbok, eller Universitetspodden for den saks skyld. Jeg skriver for hånd – ja, hvert eneste ord som kommer fra lærerens munn.

Jeg skriver dikt hver eneste dag. Jeg samler ord i en notatbok på mobilen og gjør dem om til dikt på toalettet, før jeg sovner og etter at jeg våkner. Jeg fanger til og med marerittene mine og terapiøvelsene.

Ja til blekkpenn og romantikk

Akkurat som deg, Sarromaa, lærte jeg ikke norsk før i voksen alder. Jeg kom til Norge som 18-åring og ble værende her. Jeg kommer fra en kultur der folk er direkte, oftere enn strengt nødvendig, og med en ordbruk som kan oppfattes som aggressiv.

Så ja, jeg er for lesing, for å skrive for hånd og for flere analoge løsninger. Da jeg var barn, brukte vi penner som måtte fylles med blekk hver eneste dag. Jeg var ti år da kulepennen kom inn i skolehverdagen vår og reddet oss fra det daglige fyllearbeidet.

I begynnelsen klaget flere lærere over at kulepennen ødela håndskriften. Etter noen år ble den likevel den nye normalen. Og jeg har savnet blekkpennen min helt siden!

Jeg er for mer av det gammeldagse, for mer romantikk og et rikere språk for kjærligheten, mer kjedsomhet, mer fascinasjon og mer kreativitet. Gjerne mindre skjerm for min del også. Men aldri, aldri mindre snakk om følelser!

I kulturen jeg kommer fra, har jeg sett hvor kort veien kan være til oppdragervold. Karakterpress og utilgjengelige, voldelige foreldre som er altfor opptatt av prestasjoner, gjør skade. Hvis du har vanskelig for å tro det, kan du for eksempel lese Jawad Rajas bok «Skapt for ære».

Så gammeldags er jeg

Her om dagen svarte sønnen min: «Bruk KI», da jeg ba ham finne skostørrelsen sin i en fysisk butikk. Det gjorde meg fysisk uvel. Han unngår den fysiske butikken altfor ofte til fordel for netthandel. Uten GPS hadde han sikkert ikke funnet huset til naboen engang.

Vi gjør det ellers så manuelt vi klarer hjemme hos oss. Med vilje har jeg aldri kjøpt airfryer, vannkoker, mikrobølgeovn eller robotgressklipper. Livet er like fint uten oppvaskmaskin, spør du meg. Så gammeldags er jeg!

Min største hemmelighet er at jeg er fulltids jusstudent uten en eneste bærbar datamaskin. Jeg føler meg som et unntak i en sal med 200 jusstudenter. Ingen forstår det, i hvert fall ikke generasjon Z, som utgjør flertallet av kullet.

Og tro meg: Jeg forstår ikke behovet for å ha to skjermer samtidig som viser akkurat det samme. De er like rare for meg som jeg er for dem.

Mobilen er også en lesebok

Sønnen min tilhører generasjon alfa og vokser opp med kunstig intelligens som en del av hverdagen. Alt fra lesingen til det fremtidige kjærlighetslivet, språket og de stadig nye ordene og fenomenene både forundrer og skremmer vettet av meg.

Da læreren på studiet advarte mot mobilbruk, lo jeg godt. «Den forstyrrer den dype lesingen», sa hun. Men for meg er det nesten det eneste jeg bruker mobilen til: å lese lange domstekster og kjedelige forarbeider til lover. Mobilen gjør faktisk lesingen lettere for meg.

Jeg forstår godt at dette ikke gjelder alle unge. Men det viser også at forholdet mellom skjerm og lesing ikke alltid er så enkelt som vi vil ha det til.

Grenser og følelser hører sammen

Så et stort ja til analoge hjelpemidler, til tydelige krav fra både skolen og foreldrene, og ikke minst til mer lesing. For meg handler det også om respekt. Hvis jeg ikke stiller grunnleggende krav til ungen, sier jeg indirekte: Jeg forventer ingenting av deg. Han fortjener bedre, med klare grenser og sunne krav.

Tro meg, Sarromaa: På dette punktet er jeg svært enig. Hjemme hos oss spiller vi heller ikke organisert fotball, men sparker gjerne ball som en uformell hobby.

Tiåringen min er selvstendig og trygg når han ferdes ute. Det har kostet, og det har vært tungt. Jeg har måttet lage strenge regler for at han skal kunne bli selvstendig og trygg på seg selv. Arbeidet er langt fra ferdig, men vi tar én dag om gangen.

Og ja, vi leser! Men vær så snill: Ingenting av dette er verdt det dersom prisen er det sunne, gode og livsnødvendige følelseslivet. Vi må kunne stille krav til barna og samtidig ta følelsene deres på alvor.

Hilsen en gammeldags innvandrer, alenemor og student.