- Vil ha flere nordmenn med på Welcome Week - 03.10.2026
- Fra taxi til filmlerretet - 03.10.2026
- Hetsen mot Marian Hussein er ikke et enkelttilfelle – nesten halvparten forteller om det samme - 01.10.2026
Ideen til «Gazelle» oppsto etter at Sarıbacak slo seg ned i USA i 2016. De første årene i det nye landet beskriver han som svært vanskelige.
– De første to-tre årene var tøffe for meg og familien min. I årene etter jobbet jeg hele tiden deltid, og fordi engelsken min ikke var god nok, klarte jeg ikke å komme tilbake til yrket mitt som skuespiller, forteller han.
Han forsøkte å komme i kontakt med managere og skuespillerbyråer, men fikk ingen respons. Til slutt tok han kontakt med sin nære venn Ayhan Hulagu.
– Jeg foreslo at vi skulle skrive vår egen historie, for å kunne eksistere her. Så kjørte jeg Uber og skrev manuset sammen med Ayhan samtidig.
Et lydopptak ble starten
Før arbeidet med manuset begynte, fikk de høre et lydopptak som skulle bli avgjørende for historien de ønsket å fortelle.
På opptaket snakket en fengslet far med datteren sin og forsøkte å overbevise henne om at han en dag ville komme tilbake.
– Opptaket rørte oss dypt, og vi bestemte oss for å begynne med å skrive den historien.
Samtidig opplevde Sarıbacak at flere mennesker i omgangskretsen måtte forlate familiene sine i Tyrkia og reise til Europa eller USA.
– Mange av vennene våre måtte forlate koner og barn i Tyrkia. De fleste gikk gjennom svært tunge perioder. Vi snakket med mange av dem og begynte å bygge historien.
Sarıbacak understreker at historien ikke er en direkte gjengivelse av hans eget liv.
– Som innvandrere har vi kanskje ikke opplevd de samme problemene som Yakup, men vi har gått gjennom lignende psykiske prosesser.
Innvandrere reagerte sterkest
Filmskaperne har så langt reist til fem festivaler med «Gazelle». Sarıbacak sier filmen har blitt vist til både amerikanske og kanadiske publikummere, samt folk med innvandrerbakgrunn.
Mange har blitt igjen etter visningene for å delta i samtaler om filmen.
– Vi fikk de sterkeste reaksjonene fra innvandrere. Etter filmen fortalte mange oss historiene til sine egne familier.
Han trekker blant annet fram møtet med en nigeriansk far som hadde flyktet til USA og måttet etterlate barna sine under en borgerkrig. En meksikansk familie reagerte også sterkt.
– De klarte ikke å holde følelsene tilbake og kom bort for å klemme oss og gråte. Disse øyeblikkene rørte meg veldig. Før vi begynte på filmen, var det eneste jeg ønsket at folk fra andre nasjoner skulle kjenne seg igjen i den.
Også publikummere uten migrasjonserfaring har reagert på filmen. Ifølge Sarıbacak har flere amerikanske og canadiske tilskuere trukket fram forholdet mellom far og datter.
– Smerten blir normalisert
Når «Gazelle» nå møter et norsk publikum, håper Sarıbacak at filmen kan gjøre historier om migrasjon mer personlige.
– Hver dag leser vi en nyhetssak om innvandrere. Det tar kanskje bare noen sekunder å scrolle forbi, fordi slike nyheter sliter folk ut. All smerten blir normal for oss.
Han mener mennesker som aktivt oppsøker filmen, trolig allerede har en interesse for spørsmål knyttet til migrasjon.
– Jeg vet ærlig talt ikke hvilke følelser som folk blir sittende igjen med, men hvis filmen får publikum til å føle nærhet til menneskene rundt seg, enten de er innvandrere eller født her, vil det gjøre meg veldig glad.
Videre til Tyskland, Frankrike og USA
Oslo-visningen blir ikke siste stopp for «Gazelle». Etter Norge går turen videre til Frankfurt, Köln og Paris. Fra midten av oktober og ut november skal filmen vises på kino i flere tyske byer.
Filmen skal også vises i Los Angeles fra 22. til 29. oktober. I tillegg er «Gazelle» sendt inn til vurdering for John Cassavetes Award under Film Independent Spirit Awards i USA.
– Det blir en travel høst, sier Sarıbacak.
