Marjan Nadim er samfunnsforsker. Hun mener det fokuseres for lite på etterkommernes fremgang.
Foto: Ida Irene Bergstrøm

Etterlyser fokus på andregenerasjonens framgang

Marjan Nadim mener hvordan det går andregenerasjons innvandrere, er en pekepinn på de langsiktige konsekvensene av innvandring.

Utrop nr. 18/2016 (03.05.2016)

Marjan Nadim er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) og har forsket på barn av innvandrere. Hun mener media bør bruke flere eksempler på hvordan det går med barn av innvandrere når de tar opp innvandrerspørsmål. 

“På kvinnedagen 8. mars kom Statistisk sentralbyrå (SSB) med en ny rapport om utdanning og arbeid blant innvandrere og deres barn, som de presenterte med overskriften «Norskfødte med innvandrerforeldre er mye mer likestilte enn innvandrere». Det er nesten så de burde lagt til et utropstegn, for dette er gode og oppsiktsvekkende nyheter! Dags­avisen gjorde rapporten til forsidesak dagen etter: «Fire av ti innvandrerkvinner fra 16–24 år er ikke i jobb eller under utdanning». En helt annen historie om integrering og innvandrere, basert på samme rapport. Den er like riktig som SSBs versjon. Som forsker på dette feltet, blir jeg likevel litt oppgitt over Dagsavisens vinkling.”

Slik starter forsker Marjan Nadim kronikken sin i Dagsavisen 16. mars. Utrop tok en prat med henne om arbeidet hennes som forsker og hvorfor det er viktig å fokusere mer på historiene til de norskfødte med innvandrerforeldre.

– Hvorfor skrev du kronikken om ignorerte integreringshistorier?

– Jeg ble bedt om å kommentere en rapport fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) hvor hovedfunnet var at det skjer store endringer fra førstegenerasjonen til den såkalte andregenerasjonen. Avisartikkelen fokuserte derimot mer på at innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i arbeidslivet. Dette var kun en liten del av denne rapporten fra SSB,. Jeg mener at det er viktig å framheve hvordan norskfødte gjør det i arbeidslivet.

– Hvorfor tror du media fokuserer på mest på problemene til førstegenerasjonen?

– Kjønnsgapet i arbeidslivet blant innvandrere er et brennhett tema, så jeg skjønner hvorfor media vil fokusere på det. Men de siste årene har vi sett en utvikling hvor barn av innvandrere gjør det nesten like bra karrieremessig som etnisk norske.

Hun har gjennom forskningen sin, både i doktorgraden og for ISF, sett på integrering, og da med særlig fokus på norskfødte barn av innvandrere.

– I doktorgraden min skrev jeg om barn av pakistanere og hvordan de balanserer arbeid og familieliv når de selv får barn. Jeg har også være med på å skrive om familiepraksis og likestilling i innvandrede familier.

Nytt fenomen
Hun har fordypet seg i dette på grunn av sin interesse for likestilling, men mest fordi det er et nytt fenomen i norsk innvandringshistorie. Barna til innvandrerne som kom for flere tiår siden, begynner nå å delta i arbeidslivet, få sine egne barn og har gjennom hele livet vært gått norsk skole og vært del av andre norske institusjoner.

– Likestillingsspørsmål syns jeg har alltid vært interessante. Og det med barn av innvandrere, eller andregenerasjonsinnvandrere, er et fenomen som det ikke har blitt forsket så mye på. Hvordan det går med dem sier også noe om de langsiktige konsekvensene av innvandring. Vi ser det er større forskjeller mellom de norskfødte barna og deres foreldre når det gjelder deltakelse i arbeidslivet. Det vi har av forskning så langt, tyder på at det skjer endringer, også i gruppene som er tradisjonelle. Døtre av pakistanske innvandrere deltar f eks mer i arbeidslivet enn sine mødre.

Nadim peker på "søknadsundersøkelsen" som ble utført av forskere ved ISF for å fremheve viktigheten med det å snakke om andregenerasjons innvandrere.

– For noen år siden utførte forskere ved instituttet her (ISF) en studie der de sendte ut to søknader med akkurat samme kvalifikasjoner, men med ulike, fiktive navn, et norsk og et utenlandskklingende. Det ble avslørt at søknadene ble vurdert ulikt. Dette viste at det eksisterer diskriminering i arbeidslivet. Forskerne intervjuet også arbeidsgivere, og da var det ikke noe bevissthet rundt at det er en forskjell på etterkommere og deres foreldre. For dem blir et utenlandsk navn automatisk assosiert med dårlige språkferdigheter – det setter i gang alle disse fordommene. De vet ikke at det finnes en helt ny gruppe som er på vei inn i arbeidslivet som har helt nye forutsetninger sett i forhold til generasjonen før dem. Jeg mener da at medieoppslag og informasjon om denne generasjonen kan være med på å bygge ned barrierer og bygge ned diskrimineringen i arbeidsmarkedet.

– Forskningen kan bidra

Forskere blir av og til beskyldt for å trekke seg tilbake til rent akademiske debatter og ikke delta i offentligheten. For Nadim er ikke dette et alternativ. Hun er glad for å kunne bidra med forskningen sin.

– Jeg mener jo at dette er viktige temaer, og som forsker er det viktig å være med på å belyse dem. Jeg driver med anvendt forskning, og her på instituttet utfører vi prosjekter på oppdrag av departementer og direktorater. Det betyr at forskningen kan bli brukt til å utforme politikk.