Illustrasjon av Esther Bjørneboe til Christine Præsttun og Tormod Strand: «Sperret inne, slått og lenket fast», publisert på NRKs nettsider 8. november 2017.

Når debattene låses i posisjonene

Vi må kunne si at vi ikke tror på alt, uten at det betyr at vi fornekter alt, skriver Sunnev Gran i dette innlegget.

Utrop nr. 23/2018 (07.06.2018)

To ting som ikke har noe med hverandre å gjøre, men som kanskje henger sammen likevel: Bashe Musse, bystyrerepresentant for Ap, uttaler seg om avdekkingen av at norsksomaliske barn er blitt sendt på oppdragelsesanstalter i Somalia. I et intervju med somalisk TV faller en setning som kan leses som at Bashe trekker sannhetsgehalten i barnas historier i tvil. Senere i intervjuet sier han at sakene bør granskes og at alle kort må på bordet. Konfrontert av NRK med den første setningen, blånekter han for å ha sagt det oversettelsen viser at han har sagt. Oversettelsen er feil, mener han. Fra nå av vil han bare uttale til offentligheten gjennom advokat.

Når jeg prater med ham, fastholder han at oversettelsen er feil. På FB viser han til «konteksten». På en måte har han rett: Lest i kontekst av hele intervjuet blir «jeg kan ikke tro at dette har skjedd» etter hvert modifisert av «om det faktisk har skjedd, er det helt uakseptabelt». Det er sånn jeg tror det var under det intervjuet. Det er ikke noe merkverdig i at man tenker mange og motstridende tanker gjennom en halvtime.

Saken om de norsksomaliske barna inngår i en diskusjon som er preget av propagandalignende retorikk på alle sider. Mønsteret er det samme som vi har sett i deler av Metoo-debatten, frontlinjene sementeres og posisjonene inntas og alle utstyrer seg med bind for øynene. Shurika Hansen skriver på Resett at Bashe Musse er en skam for det somaliske miljøet. Bashes støttespillere beskylder NRK for å spre Fake News. I bunnen ligger en liten setning som ingen vil ta fram i lyset og se ordentlig på – Bashe fordi den trolig kompromitterer ham, motparten fordi den egentlig ikke er så mye verdt.

Da saken om barna kom opp, ble det vist fram en tegning av et menneske som er bundet etter håndledd og ankler og hengt opp. Var det dette som foregikk? Hvor lenge klarer nakkemusklene til offeret å holde hodet som vist på tegningen? Det må være lov å stille kritiske spørsmål og etterspørre dokumentasjon, ikke bare for journalister, men også for aktivister, vitner, anklagede og ofre. Vi må kunne si at vi ikke tror på alt, uten at det betyr at vi fornekter alt.

Den andre tingen, som tilsynelatende ikke har noe med denne saken å gjøre, er bruken av begrepet sosial kontroll. Stadig flere i majoritetsbefokningen finner det unødvendig å presisere at de snakker om negativ sosial kontroll når de berømmer organisasjoner som vil bekjempe negativ sosial kontroll blant minoritetene. På den måten forsvinner et begrep for noe vi alle gjør, og bør gjøre: uttrykke mishag overfor sosial adferd vi ikke liker, og oppmuntre sosial adferd vi liker. Sosial kontroll blir noe entydig negativt, noe som de andre driver med. Det blir koranskoler og dødevaskere. Jo, sammenhengen er der visst likevel. Både dette og debatten om de norsksomaliske barna handler om semantikk og kontekst, to populære ord som vi slenger om oss med, men helst ikke vil ta på alvor.

Opprinnelig publisert på Facebook 3. juni. Republisert med forfatterens tillatelse.