Utstyret bør være på plass når man er barn og skal på skitur. Noe annet kan bli veldig flaut.
Foto: Eivind Lindseth

Den norske soveposen

Da jeg gikk i 4. klasse, skulle vi ha lesevake. Jeg husker svært godt ta-med-lista som læreren min delte ut til alle elevene i klassen. Det var første gangen jeg ble introdusert for det mystiske fenomenet "sovepose".

Utrop nr. 2/2016 (12.01.2016)

Jeg flyttet til Norge året jeg fylte seks. Da bodde jeg i et lite bygdetettsted i Hedmark. Det var svært få innvandrerbarn i klassen, og blant de få var jeg. Min familie er fra Kina, og bortsett to småsøsken som er født her, er vi alle innvandrere.

Ingen av foreldrene mine var egentlig noe særlig interessert i det norske samfunnet, men de var stille og hardtarbeidene mennesker som aldri klaget og tilpasset seg likevel. De kunne knapt språket, men klarte seg fint. Jeg, som familiens eldste barn, liker å anse meg selv som familiens prøvekanin i det norske samfunnet.

Som liten var jeg alltid flau over foreldrene mine. Men ikke den typiske "hvorfor sa du det, pappa?" eller "mamma, må du vise baby-bildene mine?". Jeg var rett og slett flau over vår mangel på informasjon, kunnskap og materielle eiendeler som norske familier tok som en selvfølge. Vi var rett og slett ikke så veldig integrerte.

Skribent Xueqi Pang gjennomgikk mange pinlige episoder på skolen.
Foto: Henrik Beckheim
Integreringsmarerittet startet for alvor da jeg måtte begynne å ha med ting til skolen. Jeg trodde at det var noe feil med foreldrene mine siden jeg manglet alt. Jeg var sint på dem fordi de ikke hadde forberedt noen ting til meg. Hvor var min stillongs fra Kari Traa? Hvor var min Bergans-boblejakke?

Ingenting å arve
Tilbake til historien om soveposen. Jeg kan ærlig skrive at jeg, på den tiden, aldri hadde sett eller hørt om "sovepose" før. Sove i en pose? tenkte jeg og tittet merkelig på læreren. I Kina er det ingen som bruker soveposer. Det er for varmt om sommeren, og om vinteren er det vel få som ønsker å sove ute, eller? Jeg vet faktisk ikke.

Jeg ble jo så flau over at foreldrene mine da jeg fant ut at de heller ikke visste hva en sovepose var. 

På begynnelsen hadde jeg hverken ski eller skøyter, eller sitteunderlag eller grillspyd heller. Sånne typiske ting som kanskje de aller fleste nordmenn har i bøtter og spann, et eller annet sted i boden eller på loftet. Jeg misunte den sikkerheten som mine klassekamerater hadde. For jeg arvet ingen Marius-gensere fra kusiner, eller snowboard fra storebrødre.

Det ligger friskt i minnet at mamma kjøpte den billigste soveposen hun fant på den lokale G-sport'en. En svart, tynn, slapp "pannekake", som min etnisk norske barndomsvenninne kalte den gjennom mange år. Den kostet i underkant av en tusenlapp, og var "helt ok nå", ifølge mamma. 

Barndomsvenninna mi hadde en tykk, deilig og ikke minst varm sovepose fra et eller annet dyrt sportsmerke. Jeg var alltid så misunnelig. Jeg vet ikke om jeg var mest misunnelig på soveposen, eller at familien hennes faktisk hadde alt hun trengte.

Låne og spare
Alt jeg manglet, fikk jeg etter hvert av snille venner og naboer, eller så kjøpte moren min det billigste hun fant. Hun gikk alltid for det billigste. Det var også flaut. Det å ikke ha kule ski som man kunne vise frem til de andre barna. 

Kanskje mamma ikke forsto viktigheten av å ha et par gode ski i Norge? Eller en tøff vinterdress om vinteren? Eller et grillspyd, så jeg slapp å vente på tur for å låne sidemannens, eller å måtte spikke mitt eget i vinterkulda.

Sånne øyeblikk fylte innvandrerbarndommen min med små bagateller som jeg egentlig ikke bryr meg om i dag, men som virket store og viktige da.

"De kan ikke be en frossen kineser om å spikke sitt eget grillspyd i den kaldeste, norske vinterkulden, mamma."

Ikke misforstå, jeg var overlykkelig da mamma endelig kjøpte ski til meg. Nå slapp jeg endelig å låne gamle ski av klassekamerater. Mamma kjøpte til og med skismøring, eller så fikk hun det med på kjøpet. Jeg visste ikke engang hva det var, men en snill nabo viste meg det et par år senere.

Min helkinesiske mamma mente alltid at det var helt greit å låne av andre. Det sparer familien masse penger. Det syntes jeg var også veldig flaut. For det var jo alltid jeg som måtte si "takk for lånet, kanskje jeg kan få låne neste uke også?"

Tidenes "pannekake"-sovepose fra Fjellsport. Kjøpt i 2004.
Foto: Xueqi Pang
Men det var alltid én følelse som var verre enn å vite at man ikke hadde noe som alle andre hadde. Det var når min kvinnelige lærer spurte høylydt i klasserommet med sin kraftige stemme: "Har noen ekstra ski til Xueqi? Hun har ikke ski. Kan ikke alle spørre foreldrene sine om de har ekstra?" Det var vondt å høre, og jeg var alltid veldig flau. Så flau at jeg i blant bare nikket panisk ja når svaret egentlig var nei.

Til tross for at jeg alltid var redd for at noen skulle peke ut at soveposen min var av dårlig kvalitet eller altfor tynn, har jeg den trofaste posen fortsatt. Den har jeg brukt år etter år, men nå er den stuet nederst i klesskapet. Den var aldri noe behagelig å ligge i, for den var fryktelig tynn, men den ga meg en viss følelse av at hadde en sjanse til å passe inn blant Ole, Marianne, Even og Kristine.

Kunnskap er gull
Jeg lærte mye av å ikke ha ting og kunnskap som andre hadde. Jeg lærte mye av å skille meg ut på flere måter. Å ikke passe inn blant majoriteten. Dette har vært med å forme meg, og jeg vet hvor vanskelig det er å ikke ha ressurser eller kompetanse. Men jeg anser i dag at det ikke er min feil eller mine foreldres feil.

Det er ikke lett å lære seg en helt ny kultur. Det er ikke lett å forstå at skismøring skal på undersiden av skiene, eller at en Rema 1000-pose ikke fungerer så bra som sitteunderlag i minus ti grader.

Takket være egne erfaringer kan jeg i dag bidra til at både min lillebror og lillesøster er bedre forberedt. 

De er barn, og de skal slippe å stille "dumme", vanskelige eller flaue spørsmål, men de skal heller ikke være flaue eller redde for å ikke ha nok kompetanse. Det er naturlig at mennesker ikke kan alt, også normer og uskrevne regler.

Jeg vil sørge for at min lillesøster kommer til å ha all kunnskap på plass når hun skal velge studieretning på videregående skole. Min lillebror vil være forberedt på alt når han går inn i russetiden. For det er de store tingene som er viktige når det kommer til mangel på informasjon. Ikke at jeg ikke hadde den kuleste soveposen med innebygd hodepute eller den største termosen, eller det lengste grillspydet.

Vi – som i du og jeg, våre foreldre og venner – lærer hele tiden. Og med årene har jeg lært at det er ikke feil å være ny, ung og uvitende i et fremmed land. Men det er feil å ikke fjerne barken på det nye grillspydet ditt.