Mange flyktningforeldre har dårlig samvittighet fordi de ikke har kunnet støtte barna sine tilstrekkelig i skolearbeidet, mener kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde.
Foto: Simon Blackley
Kronikk

– Veiled foreldrene for å motvirke frafall fra videregående

Foreldres utdanningsbakgrunn alene er ikke årsaken til frafall. Særlig flyktningforeldre trenger veiledning for å kunne støtte sine barn i skolegangen, skriver Leoul Mekonen, som er studieleder R-BUP øst og sør.

Utrop nr. 30/2014 (14.08.2014)

5. august 2014 publiserte Dagbladet artikkelen «Bare fire av ti innvandrergutter fullfører videregående. Forskerne gir foreldrene skylda.» Ut fra egne erfaringer, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til saken.

Artikkelen omtaler en forskningsrapport som er laget på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet samt Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Rapporten omfatter levekårene til innvandrere i 13 norske byer, og her kommer det frem at 32 prosent av innvandrerelevene ikke fullfører videregående skole. Blant gutter er det bare fire av ti som fullfører, noe som er klart mindre enn blant etnisk norske elever. Rapporten viser at 41 prosent av gutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole, og 59 prosent av innvandrerjentene gjør det samme. Forskerne mener frafallet først og fremst skyldes foreldrenes utdanningsnivå og inntekt, og ikke har bakgrunn i etnisiteten.

Min erfaring støtter absolutt studiens funn av at foreldrenes utdanningsnivå påvirker elevenes skoleprestasjoner. Ikke bare ved at de gir direkte støtte i forhold til fag som læres på skolen, men også gjennom en kontinuerlig nysgjerrighet og oppmuntring.

Kulturell kapital også viktig
Men jeg ønsker likevel å utvide perspektivet noe. Ut fra min egen bakgrunn og egne erfaringer fra mange møter med skoleelever med innvandrerbakgrunn, mener jeg at også aspekter ved migrasjon og innvandring har en betydning. Ett eksempel er at foreldre med høyere utdannelse fra Norge eller hjemlandet allerede har etablert kulturell kapital hjemme i form av kjøp av bøker, lesekultur, oppsøking av kunnskap sammen med barna og diskusjon om aktuelle hendelser i Norge og i verden. En kulturell kapital som allerede eksisterer i familielivet har mye å si for læring og kunnskapsutvikling siden mye av læringen skjer i familien og i barnets omgivelser utenfor skole.

Hvis vi ser litt nøyere på innvandrere som kommer fra land som er kjent for å være flyktning-produserende land, som Somalia, Afghanistan og Irak, har krigssituasjonen hindret mange barn fra å ta adekvat utdanning uansett foreldres bakgrunn. Infrastruktur har blitt ødelagt i disse landene, mange har flyttet gjentatte ganger, de har flyktet til nabolandene og til slutt havnet i Norge. Mange lærere mister livet eller blir forfulgt av ekstremistgrupper (jihadister) som har et negativt syn på utdanning som et vestlig fenomen som strider mot deres religiøse tro. Mange barn som kommer til Norge enten gjennom familiegjenforening eller som asylsøker, har derfor allerede gått glipp av mange års skolegang. Utdanningstilbudet til flyktninger i nabolandene som Tyrkia, Libanon, Pakistan, Etiopia og Kenya er nesten fraværende og hvis det finnes  har de ikke har ressurser til å gi adekvat utdanning. Det er ofte frivillige ildsjeler som setter i gang undervisning for barn i flyktningeleire.

Det nye livet i Norge
Et annet aspekt er at det også kan handle om hvordan foreldre og familien mestrer migrasjonsrelaterte kriser som lengsel, sorg, tap av venner og familie i hjemlandet og tilpasning i det norske samfunnet. Om hvordan foreldre makter til å bearbeide sin sorg, traumer og møtet med «det nye livet» med optimisme og motivasjon. Dette har mye å si for den støtten de kan tilby sine barn. Hva familien har opplevd før de kom til Norge, hav og grenser som de krysset, vold og traumer de har opplevd – vil påvirke hvordan foreldre makter å gi adekvat omsorg, oppfølging og oppmuntring til sine barn.

Siden jeg selv har bakgrunn som flyktning, kommer jeg ofte tett på mennesker som er eller har vært det selv. Jeg har truffet mange foreldre som har høyere utdannelse fra hjemlandet, men som likevel sliter med en stor skyldfølelse over at de ikke har klart å støtte sine barn i skolearbeidet. Mange jeg har truffet, har vært nødt til å prioritere jobb framfor å lære seg norsk og studere i Norge. Hovedsakelig på grunn av deres forsørgelsesbyrde for andre familiemedlemmer som befinner seg i krigsområde eller i flyktningleirer med dårlige levekår. Da har de ikke overskudd til å engasjere seg i sine barns skolegang. Å ikke ha tilstrekkelig tid med familien har i seg selv negative innvirkninger som jeg mener det bør forskes mer på. Selv om flyktningfamilier er trygge i Norge, fortsetter mange å leve i en overlevelses-modus, fordi de føler ansvar for andre familiemedlemmer som ikke befinner seg i Norge. Det kompliserer og vanskeliggjør tilpasningsprosessen.

Bør få bistand
Å oppdra barn i et nytt samfunn krever mye læring og justering. Å støtte barn til å lykkes på skolen krever at barn får en god oppdragelse, der foreldre makter å dekke sine barns behov for stimulering, fritidsaktiviteter, oppfølging og grensesetting. Mange foreldre som ikke selv har vært barn og ungdom i Norge, mangler sentral kunnskap og kompetanse om hva som gir barna en positiv utvikling og mulighet til å lykkes på skolen. Hva en videregående elev trenger for å lykkes i Afghanistan, er antagelig veldig ulikt fra det en gymnasiast i Norge trenger. Foreldre som ikke har kjennskap til skolesystemet og ungdomskulturen i Norge, føler seg lett inkompetente til å bistå sine egne barn. Da ser vi at foreldres utdanningsnivå alene ikke er nok. De må også få bistand til å bli kjent med det skolesystemet deres barn befinner seg i, samt gis innsikt i den norske ungdomskulturen, som er ukjent for foreldre, men essensiell for elevenes skolemestring og trivsel i det norske samfunnet.

Jeg ville derfor ønske meg en økt involvering av foreldrene – også over i videregående skole, og at det bør gis ulike veiledningstiltak. Dette vil styrke foreldrenes muligheter til å være en god ressurs for barnas skolegang og mestring, og ikke minst være gunstig for hele det norske samfunnet.

Lenken til illustrasjonsbildet.