Meninger

Iran befinner seg i en dyp krise. Midt i uro, protester og økende misnøye lanserer opposisjonen en plan for tiden etter regimet. Spørsmålet er om verden vil ta den på alvor.

USA har satt som mål å godkjenne flyktningsøknader fra 4 500 sørafrikanere hver måned. For å ta unna mengden søknader, utvider USA nå kapasiteten ved ambassaden i Pretoria.

Et militært angrep på Iran kan få dype og langvarige konsekvenser – ikke bare for landet selv, men for hele Midtøsten og for tilliten til internasjonal rettsorden.

Debatten etter uttalelsen fra Espen Teigen dreide seg om prinsippet om fri tale. Mindre oppmerksomhet ble viet det moralske alvoret i å fremstille en hel religiøs gruppe som mindre verdt – og ingen stilte spørsmål ved teigens identitet.

Amerikansk politikk stopper ikke ved Atlanteren. Den beveger seg videre, inn i norske rom, norske institusjoner og norske arbeidsplasser – uten at vi alltid legger merke til det.

Når anekdoter brukes som hovedbevis for et angivelig omfattende samfunnsproblem, er det ikke lenger analyse – det er alarmisme. Shurika Hansen retter sterke anklager mot skoler og foreldre, men uten å legge frem empirisk grunnlag som kan bære konklusjonene.

Når konfliktnivået mellom USA, Israel og Iran øker, opplever jeg at også den norske mediedekningen blir mer ensidig. Kritikk av iranske myndigheter er nødvendig – men hva skjer når dekningen samtidig bidrar til å normalisere tanken om krig?

Påstanden om at «etnisk norske» vil bli en minoritet i Norge, brukes stadig oftere som politisk alarmklokke. Men når vi undersøker tallene nærmere, forsvinner grunnlaget for konspirasjonen. Det som gjenstår, er et politisk prosjekt som snevrer inn norskhet – ikke til språk og samfunnsdeltakelse, men til hudfarge.

Internasjonal oppmerksomhet rundt menneskerettighetssituasjonen i Balochistan møtes med rettsforfølgelse og diplomatisk offensiv fra pakistanske myndigheter. Spørsmålet er om landet er på vei inn i en dypere systemkrise.