Ytringer

Lørdag 14. februar samlet tilhengere av Reza Pahlavi seg på Theresienwiese i München. Det som skulle være en markering for et fritt Iran, endte i stedet med å vekke uro – både på grunn av tvilsomme deltakeranslag og en retorikk som minner mer om autoritære bevegelser enn demokratisk opposisjon.

I en tid der krigen i Gaza har skapt sterke fronter og hardere ord, valgte Muslimsk Dialognettverk å gjøre noe uvanlig: å hedre jøder som offentlig tar avstand fra Israels politikk. Det er et signal som fortjener mer oppmerksomhet.

Vi blir ofte omtalt – men sjelden lyttet til.

Jeg har vokst opp med å bli tolket før jeg fikk forklare meg. Derfor kjenner jeg igjen mønsteret når hijab blir gjort til et problem – og når unge jenter må forsvare valg som burde være deres egne.

Hver gang integrering diskuteres, kommer de samme bildene: «ghettoer», «minoritetsskoler» og «tap av norsk kultur». Spørsmålet er om vi tolker symptomene riktig?

Da Donald Trump møtte Colombias president Gustavo Petro, lå alt til rette for konfrontasjon. I stedet endte møtet med en uventet tone – og det sier noe viktig om hvordan USAs prioriteringer i Latin-Amerika er i ferd med å endre spillereglene.

Tusenvis av unge iranere tok til gatene i tro på at internasjonal støtte var på vei. Mange ble drept. Trumps oppfordringer ga håp – men ingen beskyttelse.

Reaksjonene på Arina Aamirs podkastuttalelser er forståelige, og kritikk er både legitimt og nødvendig. Men når samtalen glir over i grove personangrep og trusler, forsvinner både sakligheten og det demokratiske rommet vi alle er avhengige av.

Arina Aamirs uttalelser om hijab, muslimer, innvandrermiljøer og Midtøsten er ikke bare provoserende, de er lite gjennomtenkte og fulle av generaliseringer som ikke holder mål.

Når politikere snakker om «etnisk norsk», lærer unge mennesker at tilhørighet er noe som må bevises. Det er en farlig utvikling. Norskhet er ikke et biologisk faktum – det er et fellesskap vi enten åpner eller lukker.