Politisk kommunikasjon og etikk

Kommentar
Latest posts by Kommentar (see all)

Stortings- og sametingsvalget 2005 er allerede rundt hjørnet. 12. september skal du og jeg bestemme hvilken regjering som vil styre landet de neste fire årene. De politiske partienes forsøk på selge sin politikk til gamle og nye velgere er merkbart. Men for noen partier er politisk reklame og kommunikasjon et spørsmål om etiske grenser. Etter min mening har FrP tråkket over den grensen. Krfu er i faresonen. Men først om FrPs desperate forsøk.

“Gjerningsmannen er av utenlandske opprinnelse” står det på svart og hvitt på FrP sin valgbrosjyre. Ikke nok med tekst. Det er også en maskert mann med hagle inkludert. For å skjule sitt håpløse forsøk har man tatt med en liten parentes: ”Pressesitat vi ofte leser”. Egentlig så kunne jeg latt være å kommentere dette. Folk flest vil skjønne at dette er ren politisk reklame, men hvis man ser dette i større sammenheng, så er dette ikke bare uskyldig reklame, men farlig og unødvendig av FrP.

Sigurd Allern, professor i journalistikk, skriver i Morgenbladet at “den politiske debatten på området har blitt så påvirket av FrPs retorikk at en “innvandrer” fortsetter å havne i denne kategorien selv etter år med sosial og kulturell tilpasning, norskopplæring og skifte av statsborgerskap.” Med andre ord så rammer FrP uskyldige mennesker som verken raner eller voldtar, men skaper positiv vekst i det norske samfunnet. Så enkelt er det faktisk, for å holde oss til FrP sin forenkling av verden. Det er forståelig at politiske reklamer skal være enkle i form, men må det være så fordomsfullt? Må det være basert på ekskludering og undervurdering av andre?

Krfu har også prøvd seg på politisk reklame. I en valgplakat prøver de å engasjere folk til mer rettferdig fordeling. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson tar matbiter fra noen “hvite” rike mennesker og gir det til noen “svarte” fattige mennesker. Budskapet er at vi skal drømme større og utrydde fattigdommen. Valgplakaten har fått krass kritikk fra bistandseksperter og hovedkritikken er at fattige mennesker blir beskrevet som passive aktører.

Det er prisverdig at Krfu prøver å gi den norske valgkampdebatten større perspektiv, men virkemidlene er rett og slett uverdige. Det er ikke medlidenhet fattige mennesker trenger, men aktører som behandler dem med respekt og tillitt. Den respekten bør være i alle ledd, ikke bare når maten kastes fra helikopter eller lastebilen. Politisk kommunikasjon i tekst eller visuelt legger premissene for å diskutere saker.

FrP og Krfu har begge valgt stereotypisk og ensidig fokus på viktige politiske saker. For FrP sin del er det intet overraskende at gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse. De har jo pressesitatet som vi ofte leser. For Krfu er det langt alvorligere. Det handler om fattigdom og globale spørsmål. De skal utrydde fattigdommen ved å være aktive. De fattige skal få sin medisin enten de sitter ved forhandlingsbordet eller ikke. Krfu vet hva saken handler om.

Iver B. Neumann skrev en debattkronikk i Dagbladet om hvordan man definerer folket i norsk kontekst. Kronikken er meget viktig for å forstå hvordan vi forklarer “de andre” og “oss selv” i et flerkulturelt samfunn. Det er i dette perspektivet at vi må passe på hvilken form og innhold vi velger for å få frem politiske budskap. Dessverre har FrP gått over den etiske grensen mens Krfu er på bærtur i politisk kommunikasjon anno 2005.