Ungdommens skepsis og medias vrengebilde

Author Recent Posts Kronikk Latest posts by Kronikk (see all) Våre barn – vårt felles ansvar - 02.11.2006 Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006 Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006 I Aftenposten 26.september kan vi lese at hver fjerde norske skoleungdom er mer skeptisk til innvandrere i dag enn i 1999. Denne fordoblingen […]

I Aftenposten 26.september kan vi lese at hver fjerde norske skoleungdom er mer skeptisk til innvandrere i dag enn i 1999. Denne fordoblingen i løpet av en seksårs periode er bekymringsfull, og et varsel om at den integrering og det holdningsskapende arbeid som politikerne har snakket så vakkert om de siste årene, hittil ikke har lykkes. Det er sikkert mange årsaker til dette, og dessverre har de intervjuede forskerne unnlatt å nevne noen av de viktigste. Ungdommene som ble intervjuet ved Bergen Katedralskole framsto i reportasjen som mer reflekterte enn det Norges fremste forskere gjorde.

Knut Knudsen, professor ved Universitetet i Stavanger, mener at årsaken til de negative holdningene er de “siste års terrorhendelser”. Han mener også at årsaken til mer toleranse blant Oslo-ungdom er deres kontakt med “vanlige innvandrere”. Man kan undres på hva han mener med ”vanlig”. Er det den somaliske sivilingeniør Ali som jobber som skolevaktmester og den chilenske økonomen Maria som jobber som rengjøringsassistent som befinner seg i denne kategorien? I følge Knudsen skaper denne kontakt med de “vanlige” mindre “fremmedfrykt”.

“Fremmedfrykt” er et interessant ordvalg. Begrepet legitimerer antagonistiske følelser overfor mennesker med en annen kultur eller religion, og kan betraktes som en form for hersketeknikk. Selve begrepet legitimerer også at man fraskriver seg ansvaret for sine holdninger. Så snart man snakker om redsel og frykt, øker sympatien for den som har disse irrasjonelle følelsene. Det overrasker meg derfor at akademikere og politikere bruker begrepet så ofte.

Jeg er enig med Per-Arne Larsens forslag i Bergens Tidende når han den 28.juni sier: ”La de som lider av “fremmedfrykt” lese boken “Sjef i eget liv – en bok om kognitiv terapi” av Ingvard Wilhelmsen. Her vil de kunne finne gode metoder for å kvitte seg med sin ubegrunnete frykt”.

I motsetning til etniske nordmenn som har ”fremmedfrykt”, opplever mange etniske minoriteter daglig direkte og indirekte diskriminering uten at de av den grunn roper ut at de har norskfrykt! Jeg vil hevde at ansvaret bør legges tilbake der det hører hjemme; – hos de som har disse negative holdningene og hos de som er med på å skape og opprettholde dem.

Professor Todal Jensen ved NTNU i Trondheim intervjues i samme reportasje, og hans oppfatning er at norske ungdommmers holdninger til etniske minoriteter er basert på påvirkning fra foreldrene men også “på egne vegne”.

Hvis jeg har forstått professoren riktig, mener han at norsk ungdom selv har kommet til denne konklusjonen ut fra egne erfaringer. Dette opplever jeg som helt absurd. Når vi ser på tallene fra de ulike fylker, ser vi tydelige forskjeller mellom holdningene i Oslo og resten av landet. Osloungdom er mindre skeptiske i sine holdninger. Årsaken til denne forskjell kan som Knudsen sier være at de har mer erfaring med etniske minoriteter i hverdagen enn hva ungdommer i resten av landet har. Således betyr det at deres egenerfaring påvirker dem i positiv retning.

Det er overraskende at ingen av forskerne som ble intervjuet nevner den rolle norske medier har hatt i dannelsen av ungdommenes negative holdninger. At 49 % av ungdommene fra Vest-Agder er mer negative til minoriteter enn ungdom i landet forøvrig, burde få noen bjeller til å ringe. Lise Ekern skriver at “holdninger skapes gjennom debatt i det offentlige rom”, og statistikken fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste reflekterer dette. I fylker der minoritetsbefolkningen er lavest, er det en økt negativ holdning til minoritetsgrupper.

Mediadekningen de siste årene og særlig etter 11.september har ikke vært i etniske minoriteters favør. TV2s og NRKs ensidige og stigmatiserende dekning av saker som berører denne gruppen, har ikke hjulpet verken det holdningsskapende arbeidet eller integreringsarbeidet.

Hver gang debattprogrammene diskuterer etniske minoriteter, kommer programlederen med bombastiske spørsmål til seerne av typen “Tror du muslimer/innvandrere er en fare for norsk kultur og identitet”. Spørsmålet kommer etter at en 30 minutters debatt allerede har fastslått at dette nok er tilfelle!

En av de intervjuede ungdommene forteller om hvordan hennes negative holdning overfor minoriteter forandret seg etter at hun hadde oppholdt seg fire år i USA. Livet er ikke rosenrødt i USA, og de har fortsatt en vei å gå i integreringsarbeidet. Men det som har bidratt til en mer positiv holdning er både strengere lover og regler mot diskriminering som de fleste er bevisst på. Amerikanske medier og filmindustrier er også med på å skape positive rollemodeller med forskjellige etnisk bakgrunn. Dessverre har vi ikke kommet så langt i Norge anno 2005.

Akademikere, politikere og media selv burde revurdere den rolle norske medier har i påvirkningen av den oppfatning ungdom, voksne og samfunnets institusjoner har av det samfunnet vi lever i. Kanskje kan de bidra til et mer realistisk, nyansert og sant bilde av virkeligheten.