Følgene av en fiasko

0Shares

I fremtiden bør regjeringene, i dette tilfellet den rød-grønne, arbeide mer seriøst og samvittighetsfullt når de foretar denne typen utnevnelser. Her dreier det seg ikke bare om å utnevne for utnevnelsens skyld. Og slett ikke å utnevne personlige venner, venner uten nettverk i innvandrermiljøene. De ansvarlige i Arbeiderpartiet var klar over at de utnevnte en person uten politisk erfaring, som tidligere hadde vist at hun hadde vanskelig for å forstå reglene i det norske politiske spillet. Hun ble overlatt med et enormt ansvar, som enhver statsrådsstilling innebærer, uten god nok veiledning fra sine politiske rådgivere. Det er åpenbart at Ap må trekke tung lærdom av de feil som er blitt begått i denne prosessen.

Den neste utnevnelsen kan ikke mislykkes på samme måte. Det er ikke bare troverdigheten til ett menneske som står på spill, heller ikke ett parti eller én statsminister. Selv om alt dette er viktig, er det ikke det aller viktigste. Noe enda mer dyrebart vil stå på spill ved neste korsvei, nemlig utviklingen av et multikulturelt Norge, integreringen av tusenvis av nye medborgere av ulik bakgrunn i det norske samfunnet og forstålsen mellom folk fra ulike kulturer. I praksis kan en ny fiasko bety et alvorlig tilbakeslag for utviklingen av et sunt multikulturelt Norge.

Slik sett er vi mer bekymret for konsekvensene av denne typen hendelser vil ha, ikke i politikkens øverste sfærer, men på det norske samfunnet for øvrig. Vi snakker om effekten på familier der én av ektefellene eller samboerne er etnisk norsk og den andre ikke, på flerkulturelle nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Det fremste, konkrete resultatet av Manuelas fall kan oppsummeres som følgende budskap til det norske folk: “Den første, ikke etnisk norske ministeren ble avsatt, ikke fordi hun ikke opprinnelig er norsk, men fordi hun var en løgner, hun løy for statsministeren og for det norske samfunn.” Dette er budskapet som det kan se ut til har festet seg hos de fleste deler av det norske samfunnet.

Dette budskapet brakt oss av presse, TV og radio er én side av saken. En annen er den negative rollen deler av opposisjonen har spilt, med egne politiske mål for øyet. Vi tenker på Fr.p, med Siv Jensen i spissen, som ikke bare har kritisert de feil som er blitt begått, men har slått politisk og ideologisk mynt på de siste ukenes mediasirkus. Som eneste parti har Fr.p gått løs på Ramin Osmundsen som person. Med sin finslepne retorikk har partiet bevisst klart å kaste mistanke på alle uten “blendahvit” bakgrunn. Vi vil understreke at f eks Lars Sponheim (V), som kom med sterk kritikk av den avgåtte ministeren, unngikk å trekke inn innvandrere i sin allmennhet, slik Fr.p med sine insinuasjoner gjorde.

Det er ikke tilfeldig at Fr.p i dag har støtte fra mellom 20 og 25 % av velgerne. På tvers av hele det politiske spekteret i Norge finnes fremmedfiendtlige tendenser. Denne – muligens ubevisste – følelsen hos etniske nordmenn med svært ulike stådteder gis helt bevisst næring av Fr.p. Mer presist kan vi kanskje si at de to gir næring til hverandre. Den ene ville ikke eksistert uten den andre.

Vi er redd for at den delen av den etnisk norske befolkningen som besitter fordommer, vil få det lettere i fremtiden. Allerede nå hører vi de som benytter anledningen til å sementere eksisterende fordommer: innad i parforhold, blant naboer og venner, på arbeidsplasser og offentlige steder. Følelsen en ikke etnisk norsk person av og til kan få av mistenksomme blikk fra nordmenn, har nå et tilleggsaspekt: “Der går en løgner!”

Våre betraktninger er kanskje ikke nye, men vi ønsker å snakke åpent om dette for å holde bevisstheten oppe om alvoret i denne typen hendelser og følgene de får for hele samfunnet. Vi må ta lærdom av dette og gjøre vårt beste for å motvirke de negative konsekvenses vi allerede ser, for å fortsette den multikulturelle dialogen i landet vårt.