Mandag 10. august samler By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved OsloMet forskere, lokalpolitikere og antirasistiske aktører til arrangementet «Rasistbyen Arendal?» under Arendalsuka.
Utgangspunktet er et paradoks i byens nyere historie: Arendal erklærte seg som antirasistisk sone i 1988, samtidig som Folkebevegelsen mot innvandring, FMI, bygget opp et sterkt lokalt miljø.
Nå spør NIBR hva en slik erklæring egentlig betyr dersom den ikke følges av konkrete og målbare tiltak.
Norges første antirasistiske sone
Den antirasistiske sonen ble opprettet 23. april 1988. Ifølge KUBEN i Arendal var dette den første erklæringen av sitt slag i Norge, og ideen spredte seg senere til andre deler av landet.
Sosiolog og arkivar Monika Kurszus Håland har forsket på hvordan slike soner har fungert både som politiske symboler og som praktiske verktøy i kampen mot rasisme.
Men arrangørene av mandagens seminar peker på at Arendals opprinnelige erklæring hadde en klar svakhet: Den inneholdt gode intensjoner, men få forpliktelser for kommunen selv. Mye av ansvaret for å forhindre rasisme ble lagt på enkeltinnbyggerne.
– Hva skal til for at kommunale handlingsplaner og «antirasistiske soner» får reell betydning? spør NIBR i presentasjonen av arrangementet.
Innvandringsmotstand preget byen
Bakgrunnen for erklæringen var en stadig skarpere konflikt om innvandring.
På midten av 1980-tallet bodde det ifølge NIBR 144 personer med asiatisk bakgrunn og 18 personer med afrikansk bakgrunn i Arendal kommune. Samtidig ble innvandring, flyktninger og asyl stadig mer polariserende politiske temaer.
Folkebevegelsen mot innvandring, med Arne Myrdal som en sentral skikkelse, bygget opp et lokalt miljø i området.
Konflikten kulminerte blant annet under FMIs årsmøte i Arendal i 1989. Møtet endte i voldelige sammenstøt mellom FMI-tilhengere og antirasistiske demonstranter, blant dem aktivister fra Blitz-miljøet i Oslo.
KUBEN beskriver slutten av 1980-tallet som en periode da Arendal fikk rykte som en av Norges fremste «rasistbyer».
Vedtok ny handlingsplan i 2021
Den antirasistiske erklæringen forsvant likevel ikke helt.
I 2019 skrev Utrop at daværende ordfører Robert C. Nordli ønsket en egen handlingsplan mot hverdagsrasisme etter selv å ha blitt utsatt for rasistiske kommentarer fordi han var gift med en kvinne med utenlandsk bakgrunn.
Arendal bystyre vedtok deretter en handlingsplan mot rasisme og diskriminering 18. februar 2021.
Planen skulle gjelde fra 2021 til 2025 og hadde som mål å forebygge og bekjempe rasisme og diskriminering og bidra til et åpent, inkluderende og likeverdig lokalsamfunn. Kommunen skrev samtidig eksplisitt at Arendal skulle være en antirasistisk kommune.
Planperioden er nå utløpt.
Men hva ble resultatene?
Dermed blir et sentralt spørsmål nesten 40 år etter den første erklæringen om kommunen kan vise til konkrete resultater.
Handlingsplanen fra 2021 skulle både synliggjøre eksisterende tiltak og danne grunnlag for nye tiltak sammen med lokalsamfunnet, bystyret og andre aktører. Den skulle også revideres årlig.
Kommunens eget kunnskapsgrunnlag viste samtidig registrerte saker om hatkriminalitet i Arendal og Froland politistasjonsdistrikt i årene før planen ble vedtatt. Det understreket også at rasisme kan opptre gjennom langt mer enn anmeldte lovbrudd – blant annet diskriminering, hatefulle ytringer og utenforskap.
NIBR peker nettopp på dette skillet: Rasisme og diskriminering handler ikke bare om spektakulære voldshendelser, men også om barrierer i arbeidslivet, forskjellsbehandling i møte med tjenester og hverdagslige erfaringer med utenforskap.
Innbyggernes erfaringer blir den viktigste testen
For en kommune er det mulig å vedta planer, erklæringer og strategier. Det vanskeligere spørsmålet er om mennesker med minoritetsbakgrunn opplever en faktisk forskjell i hverdagen.
Det gjelder blant annet erfaringer fra skole, arbeidsliv, boligmarked, offentlige tjenester og det offentlige ordskiftet.
Arendal vedtok i 2026 også en ny plan for innbyggerdialog som legger vekt på tillit, trygghet og muligheten til å delta i lokalsamfunnet.
Men dersom kommunen fortsatt skal omtale seg som en antirasistisk sone, blir spørsmålet om slike mål kan dokumenteres gjennom mer enn gode formuleringer.
Det er også bakgrunnen for at NIBR løfter fram kommunenes særlige ansvar. Kommunene er ikke bare politiske institusjoner. De er også arbeidsgivere, skoleeiere, tjenesteytere og boligforvaltere – og kan derfor påvirke hvor og hvordan diskriminering oppstår.
Fra symbol til målbare tiltak
På seminaret deltar blant andre NIBRs forskningssjef Kristian Rose Tronstad, arkivar Monika Håland ved KUBEN, likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon, Amina Bitar fra Arendal kommune og Umar Ashraf fra Antirasistisk Senter.
Dermed kan diskusjonen bevege seg fra historiske erklæringer til et mer konkret spørsmål:
Hvordan kan Arendal dokumentere at byen faktisk er mer antirasistisk i 2026 enn da erklæringen ble vedtatt i 1988?
